Nesten uten huller i uvitenheten

Av Morten Jødal, biolog

Jakten på klimaendringene vil NRK få oss til å tro at konsekvensene av vår manipulering av klimaet allerede har rammet oss. Statskanalen prøver å bevise at svært mye i norsk natur er endret: Folk i Asker og Bærum kan få problemer med å vaske T-skortene helt hvite, og de økte snømengdene i fjellet truer hyttetak. Journalistens og fotografens problem er imidlertid: De har et alt for statisk syn på natur og menneske. De etablerer en slags idealtilstand for dyr, planter, økosystemer, vær og vind, samt matproduksjon, hvorfra avvik betraktes som menneskeskapte og farlige. Det er ikke så rart, for slik har vi blitt opplært til å tenke. Det indoktrines i norsk skole hver eneste dag. MDG vil attpå til ha inn i grunnloven; vi alle har krav på et stabilt klima. Det synliggjør de samme manglende hullene i uvitenheten.

I naturen, og for all matvareproduksjon og høsting, er det endringer og forandring som er regelen. Der ute er ingen ting stabilt. Spør en bonde. Eller en molteplukker. Alt varierer gjennom tid og rom. I de kalde årene under Den lille istid, regnet det ekstra mye i vårt land. Og været var vilt. Nedbøren førte til at kornet kunne bli angrepet av en sopp, kalt meldrøye. Når folk spiste denne dævelskapen, fikk de i seg giftstoffet ergotamin. De ga hallusinasjoner, kramper, rare følelser i huden, panikk, angst, koma og koldbrann. Og ofte manglende melkeproduksjon hos kvinner. Sykdommen ble kalt antoniusild. Når fiskere gikk ned på havet i disse vindfulle årene, pekte kirken ut syndebukker som

skulle ha brukt svart magi for å reise stormen. I 1695 ble Johanne fra Kvæfjord brent som den siste heks i Norge. Hun hadde alle symptomer på antoniusild; gjennom meldrøye forårsaket av det kalde og våte været, som var svært annerledes det folk hadde levd med under Middelalderens varmeperiode.  

Enkelte vintre har ikke isen på Østersjøen lagt seg, et annet år gjorde det mulig for kong Karl X Gustav å angripe Jylland ved å gå tørskodd på frossent vann fra Sverige. Under Middelalderens varmeperiode ble det tørt i Nord- og Sentralamerika. På Yucatanhalvøya drev mayaindianerne et avansert landbruk, avhengig først og fremst av det årlige sommerregnet. Sterkt redusert nedbør på 700 og 800-tallet, og senere på 1000-tallet, satte deres matproduksjon på en prøve. Det ble sult og krig, og langsomt bukket mayakulturen under. På den sørlige delen av høylandet snakker vi om en total undergang. Fra en mayabefolkning på 14 millioner på 700-tallet, var det noen få titusener tilbake da spanjolene kom på 1500-tallet. I dag vet vi med ganske stor sikkerhet; de ble tatt av varmen og tilhørende tørke. I Asia førte imidlertid varmen på samme tid til økt monsunregn, og kulturell oppblomstring. 

Vi må forstå: Det er stabilitet som er unormalt. Det er her svært mye av miljø- og klimadebatten kræsjlander. Den grønne ideologien har lullet oss inn i en forestilling om naturens idealtilstand. 

NRK-produksjonen har tatt for seg en rekke temaer, som skal bevise vår menneskelige påvirkning av klimaet. Jeg går gjennom hver av dem.

Brunt ferskvann
Jakten på klimaendringene forteller at ferskvannet i Norge blir brunere, og klimaendringene skal være én av faktorene bak. De andre nevnes ikke. Mer avrenning av jord og humus til rennede og stillestående vann, hevdes å være forklaringen. Samtidig har forskningen de siste årene fokusert på mindre surt vann, etter 1970-tallet. Da blir det reduserte svovelmengder i vannet, og derfor mer utvasking av humus. Ifølge en artikkel på forskning.no hevder forskere fra University College i London, publisert i Nature, at det ikke er klimaendringene som ligger bak det brune vannet, snarere resultatet av kampen mot forsuringen i tiårene bak oss. Forskning.no-artikkelen linker forøvrig til en artikkel fra NIVA, som heter: Økt humusinnhold i vann er relatert til sur nedbør og ikke til klimaendringer. Denne har NIVA fjernet. Hvorfor?

Artikkelen på forskning.no hevder noe interessant: Når elvene blir brunere, kan det faktisk være tegn på en mer naturlig tilstand.

Tregrensen på vei oppover
I perioder av den postglasiale varmeperioden, fra ca år 8000 til 3000 før Kristus, vokste det furutrær på Hardangervidda. Breene var stort sett smeltet vekk. Det er derfor ikke noe nytt med en høyere tregrense i Norge.

Det er riktig at tregrensen er på vei oppover, og nordover. Spørsmålene er : Hvorfor, og hvor mye? Jakten på klimaendringer nevner bare én årsak: menneskeskapte klimaendringer. Langt viktigere er imidlertid den endrede utmarksbruken. Det er mindre beiting og hogst. Landbruket fram til 1960-tallet var preget av både geiter, hest og kyr i utmark. Disse dyrene beiter ikke lenger utenfor gården, med det resultat at åpne partier gror igjen. Sætervoller og slåtteteiger får ikke lenger føling med ljå, og bjørkeløv sankes ikke til vinterfôr. Hogsten endres, og vi driver ikke lenger med tjærebrenning, fyrer ikke opp kullmiler, og trenger ikke ved til ysting på sætra. Derfor er det bare noen få prosent av skogdekket som brer seg, som kan føres tilbake til klimaendringer. Endret utmarksbruk ligger bak skogens erobringer. Studier som har sett på skogens vandring mot nord konkluderer med at hastigheten ser ut til å være rundt 100 meter i året, og hevder at modellene gir kraftig overdrevne effekter av klimaendringer. Generelt har forskere som deltok i klimaforskningsprosjektet PPS Arctic, under Det internasjonale polaråret (2007-08), stilt spørsmålstegn ved gyldigheten av modellprediksjonene. Verken i Nord-Amerika, Europa eller Sibir fant de noen hurtig invasjon av tundraen, slik modellene forteller. Fortsetter utviklingen som nå, vil rundt to prosent av arktisk tundra ha gått tapt ved slutten av århundret (fra et intervju med NINA-forsker Annika Hofgaard på forskning.no). 

Mindre snø i lavlandet – kortere skisesong
Gjennom flere tiår har vi blitt fortalt: Snøvær er noe som hører fortida til (CRU, University of East Anglia, 30/3-2000). 

Snøens forsvinning er én av de mange truslene vi presenteres for i klimadebatten. Det sies: Vår skikultur går mot slutten, og norsk identitet trues. Utallige er de skiløpere, klimaforskere og politikere som har hevdet tragedien. Men husk: Da Holmenkollbakken skulle anlegges i 1870, var problemet hvor den skulle ligge. Det var jo stadig snømangel.

Så la oss se på faktagrunnlaget. Alle figurene nedenfor er fra nettstedet Climate4you, som henter data fra de offisielle statistikkene. Her ser vi: Globalt er det svært liten endring. Snødekket er stort sett slik det har vært tidligere. Og for Oslo-området: Snøen kommer like tidlig som før, men forsvinner litt tidligere. Er det en tragedie, at vi får et par uker med blomster før 17. mai? Er ikke det egentlig noe alle ønsker seg?

Bjørkemåler i Varanger
Våre nordlige og alpine økosystemer kjennetegnes av enorme forekomster av enkeltarter, som opptrer gjennom kortere perioder. Altså store svingninger. Alle har hørt om myggen og knotten på Finnmarksvidda, som kan plage vettet av folk og fe gjennom noen sommeruker. Tilsvarende kan det opptre insekter som kalles målere. Det er flere arter av dem. Noe slikt som hvert tiende år formerer disse seg i store mengder, og larvene har den uvanen at de spiser bjørkeblader. De kan gjøre rent bord, og i løpet av få dager tygge et grønt tre fritt for løv. Gjentar det seg tre påfølgende år, dør den overjordiske delen av treet. Røttene kan overleve. Det etterlater bjørkeskogsområder som skjeletter, som ser skremmende ut. NRK hevder klimaendringene forverrer ødeleggelsene, ved at det har kommet inn en ny art som opptrer i tillegg til fjellbjørkemålerenliten frostmåler. Når disse opptrer tidsmessig etter hverandre, klarer ikke trærne seg. Og det skal ha blitt vanligere. Problemet er: man må kjenne bjørkemålerangrepene gjennom lengre tid, og ikke minst intensiteten av dem. Forskerne har brukbare data for hyppigheten av angrep gjennom de siste 140 år. Men de kjenner ikke den historiske intensiteten. Det antas utelukkende at en vanligere forekomst av liten frostmåler vil kunne gi kraftigere angrep, altså gjennom flere påfølgende år. Men fordi de ikke kjenner den historiske intensiteten, er de forsiktige med å trekke bastante konklusjoner. I Abisko-dalen nord i Sverige kjenner vi til et kraftig angrep i årene 1954-1955, hvor skogen ble fullstendig plukket fri for blader, og stort sett måtte skyte nye skudd fra bakken i 1956. Det var før menneskelige utslipp av drivhusgasser hadde noen betydning, og skjedde i tillegg i en periode hvor temperaturer i Skandinavia var på vei ned. 

Tareskogen forsvinner
På 1970-tallet skjedde noe underlig langs den norske kyst, fra Trøndelag til russegrensen: Tareskogene begynte å forsvinne. Store frodige belter av sukker- og stortare ble beitet ned av mengder av Drøbak-kråkeboller. Det kunne være opp til 120 voksne individer per kvadratmeter, og de gjorde rent bord. Det som hadde vært svaiende marine skoger nedenfor tidevanns-sonen, fulle av både dyre- og planteliv, ble liggende som en havets ørken. 

En del år senere, antakeligvis rundt årtusenskiftet, kom problemet også til Skagerrak og Vestlandet, hvor mellom 80 og 90 prosent av tareskogene ble registrert forsvunnet i perioden 2004-2006. I farvannene som her ble rammet, var det imidlertid bare sukkertaren som ble borte. 

De politiske aktørene på den tiden, blant annet miljøvernminister Helen Bjørnøy hevdet at utviklingen er skremmende og dramatisk, og en bekreftelse på at klimaendringer ikke er teorier som truer langt inn i fremtiden, men at vi allerede nå får direkte konsekvenser i vårt nære økosystem

Månedlig temperaturutvikling i havområdet 65-67 grader nord, 10-13 grader øst, i 0-100 metrs dyp. Hentet fra KNMI Climate Explorer. 

Poenget er imidlertid det motsatte av global oppvarming: Kråkebollene kom opp fra dypet fordi vanntemperaturen hadde gått ned. Det ser vi i vedlagte figur. Drøbakkråkebollen er nemlig en kaldtvannsart, som begynte å trives i det kaldere vannet nærmere havoverflaten. Det er også dette forskeren Hartvig Christie påpeker i Jakten på klimaendringene – men journalisten presenterer det i en kontekst hvor global oppvarming er problemet. 

Da temperaturen steg fra 1990, begynte problemet å løse seg. Kråkebollene forsvant ned i dypet. Tareskogen har kommet igjen på store deler av kysten, selv om problemet er forskjellig for stortare og sukkertare. Men nok en gang er poenget: Naturen er ikke stabil. Alt svinger gjennom tid.

Endret vær
Programmet hevder at det kommer 18 prosent mer nedbør enn for 115 år siden. Det er en merkelig fokus, for det er uinteressant hvor mye det regnet i 1904. Det interessante må være: hvor mye nedbør kom det i de siste 30 årene, mot den forrige 30-årsperioden? Eller helst: Er de 30 siste årene våtere enn de 200 siste?

Men igjen: det ville vært bemerkelsesværdig om de to 30-årsperiodene viste lik nedbør. For alt svinger gjennom tid og rom, ikke minst vær og klima. Vi må derfor forvente at nedbøren går opp, eller ned. Forandring er ikke bevis på en katastrofe, det er bare et tegn på at naturen oppfører seg slik den alltid har gjort. Programmet hevder at de kraftige regnbygene har blitt nesten dobbelt så kraftige. De har imidertid tall fra svært få målestasjoner, så statistikken er mer enn tvilsom. De maler imidlertid ut dommedagsscenariene: mer kloakk i sjøen, mer bakterier, og dårligere badevann. 

Antall ekstremværhendelser i perioden 1994-2018. Utviklingen er nedadgående. Framstillingen er laget av statistikeren Kjell Stordahl.

Og så følger en lang sekvens om dårlig vær. Ja, for det er akkurat det regnet i Bergen, Kristiansand og Skjåk handler om: VÆR. Det er uinteressant. 

 Vi har hatt mye kraftigere og mer ødeleggende flommer i Norge tidligere. Det er nok å nevne flommen Storofsen på Østlandet i juli i 1789, flommen i Gauldalen i 1345, og orkanen Galnemåndag som rammet Vestlandet i mars 1822. Disse kom under perioder med kaldt vær. Men det vesentlige er: Det blir ikke mer ekstremvær i Norge. Statistikken presentert i figuren ovenfor har data fra Meteorologisk institutt. Tilsvarende er dødsraten for ekstremvær betydelig avtakende. Det er altså ingen ting å gråte for!

Hetebølge og tørke
Sommeren 2018 var varm og tørr. Men vel og merke: i deler av landet. Jakten på klimaendringene tar varmen og den manglende nedbøren Sør- og Midt-Norge som et bevis på menneskeskapte klimaendringer. Igjen: Det handler om vær. Utallige ganger opp gjennom historien har deler av Norge, eller deler av Europa, vært varmt og knusk tørt. 1917 var et slikt år i store deler av landet. Og som vi alle har hørt: 1947. Den sommeren var det utallige skogbranner på Sørlandet. I 1901 var det en hetebølge over hele landet, det samme i 1904. I 1925 var det vannmangel i Berlin, på grunn av hete og manglende nedbør. Regnfulle eller tørre somre kommer og går. Én enkelt varm og tørr sommer er intet bevis bevis for noe som helst. Hvis man da ikke er journalist i NRK, eller jobber i Cicero. 

Og så trekker NRK-innslaget konsekvensene av tørken, for landbruket. Det er riktig: korn og gress gikk det dårlig med, bortsett fra tredjeslåtten av gras. Den ble bra. Men mye annet gikk godt. Sauene hadde det ypperlig i fjellet, og ble feite som julegriser. Potethøsten ble trestjerners, fisken i høyfjellet hadde det bra, og det ble et kronår for honning. Steinsoppen bugnet, slik den gjør etter varme og tørre somre. Juletrærne var finere enn noen sinne, fordi tørke ikke tillot soppen Sydovia polyspora å ødelegge dem. Og fruktavlingene var rekordstore, med langt søtere og bedre frukt enn vanlig. Tallene nedenfor er tonn, med snittverdien for perioden 2010-2017 i parentes

2018-avlingen av moreller var den største i Norge gjennom tidene. Og kvaliteten var fantastisk.

Epler: 7 216 (6 919)
Pærer: 444 (170)
Plommer: 1 527 (1 158)
Moreller: 668 (435)

Smelting av isbreene
Flere av isbreene i Norge trekker seg tilbake. Da oppdager vi: under dem finnes rester av menneskelige aktiviteter. Og av ville planter. Også på Svalbard ser vi nettopp det siste. Det betyr: Breene har vært mindre tidligere, eller helt borte. I den postglasiale varmeperioden, 8 000 – 3 000 år før Kristus, var Norge muligens helt uten slike ansamlinger av is. Og de var antakeligvis mindre enn i dag, i varmeperiodene for 2 000 og 1 000 år siden. Vi har fullt av beretninger fra de siste hundreårene, om breer som trekker seg tilbake, eller rykker fram. Det er intet nytt, og foregår som helt naturlige prosesser.

Palsmyr
Akkurat som for breene, er palsmyr (steder på en myr med en kjerne av permanent frosset is, som stikker opp som kuler) et fenomen som kommer og går, med vekslende klima. Etter siste itid, har det skjedd flere ganger.  Jakten på klimaendringene påstår at «noe er galt». De setter opp en idealtilstand: Myr i store deler av Finnmark skal være palsmyr. Det er en gal måte å forstå naturen på. Om biologer «blir rystet eller triste» over en frossen kul i terrenget som blir borte, burde de kanskje gå tilbake til skolebenken. 

Fjellreven og sjøfuglene
Den sjarmerende fjellreven er en truet dyreart. Det kan være flere faktorer som ligger bak bestandenes tilbakegang, ikke bare et varmere klima. Intens jakt var årsaken til den kraftige nedgangen fram til 1930, da den ble fredet. Etter dette har arten aldri kommet seg. I 2018 var forøvrig ynglingen god de fleste steder i landet, bortsett fra i de to nordligste fylkene. Troms og Finnmark hadde imidlertid en kald vår og sommer, med lite smågnagere. 

Noen av sjøfuglene har hatt en sterk tilbakegang, enkelte steder: Lunde, alke og lomvi. Men igjen: årsakene kan være flere. Våre fremste eksperter på sjøfugl er nøye med å påpeke at vi ikke må plukke ut noen enkle årsaksfaktorer. Det er også viktig å ta med seg at en rekke andre fuglearter har hatt vesentlige bestandsøkninger. Det er langt mer havørn (det kan ha betydning for flere av sjøfuglene), mer storjo, havsule, svaner og en rekke småfugler. Det ornitologiske bildet er sammensatt. Slik er det også for rovdyrene. I hele Europa har ulv, bjørn og gaupe har stor framgang de siste tiårene. Selv i Danmark er det nå ulv!

Lemen og rype
Vi hører det innimellom: smågnagersvingningene skal forsvinne. Én av modellene sier: det skyldes klimaendringer. Sammenhengen er: ved mildvær om vinteren smelter snøen på toppen, og renner som vann ned gjennom snølaget. På bakken fryser det. Her nede er det ikke uvanlig et luftrom hvor smågnagerne lever vinterstid. Det kalles det subnivale rom. Det hevdes at det forsvinner. 

Problemene er imidlertid mange. Det aller viktigste: Det finnes ikke data som støtter opp om forsvinningen av dette subnivale rom. Skal det sjekkes, må det graves tusenvis av snøprofiler over hele landet, som må sammenliknes med tilsvarende snøprofiler gjennom lange perioder bakover i tid. Slike data finnes ikke, og modellen er derfor ubrukelig. 

Det er også problem et at smågnagersvingningene ikke har opphørt. I deler av landet var det gjennom noen år mindre markante topper og bunner. Men de har kommet tilbake. Det siste tiåret har vi hatt gode lemenår. 

Og tilsvarende med rype. Bestandene av de to artene våre (fjellrype og lirype) preges av to viktige miljøfaktorer. Den første er temperaturen om våren. De nyklekte rypekyllingene spiser insekter, og på den tiden de ser dagens lys er kaldt vær et stort problem. Da kan de dø, noen år også foreldrene. Den andre faktoren er smågnagere. De år lemen og andre arter er borte, blir rypene utsatt for sterk predasjon. Og motsatt: Gode smågnagerår blir gjerne gode rypeår. 

Det har vært mange dårlige rypeår på 2000-tallet, selv om den geografiske variasjonen har vært stor. Samtidig var det mange kalde år i fjellet. I 2017 bygget bestanden seg opp i store deler av landet, og 2018 var et kronår for rype. Det var varmt og godt i fjellet, og mye smågnagere. Unntaket var Troms og Finnmark, hvor vår og forsommer var kald, og uten disse små pattedyrene.

Dataene tyder på: Det er fremdeles naturen som styrer forekomsten av både lemen og ryper. Ikke menneskeskapte klimaendringer. 

Fiskeriene våre – torsken
Produsenten av Jakten på klimaendringene mener bestemt at torsken skal skride inn til Lofoten. Alt annet er unaturlig, og galt. De framstiller det som et stort problem, at fiskeren Frank må dra til Mehamn for å fangste skrei.

Alle de viktige marine fiskeartene våre responderer på endringer i havtemperatur, og andre miljøfaktorer. Gjennom årtusener har de forflyttet  seg langs kysten. Når havvannet er «varmt», forskyves tyngdepunktet for torskens gyting nordover. Når vannet er «kaldt», forskyves det sørover. I periodene 1910-1940, og fra 1980 og framover, dro torsken mot nord. I perioden 1950-1970, forflyttet de seg sørover. Det har ført til kulturer og samfunn som har oppstått, og gått til grunne. Slik har det vært for torsk, som for sild. Slik har det vært i Norge, Sverige, og på Island. I de kaldeste årene under Den lille istid, forsvant torsken helt fra Island. Stedet Råkvåg på Fosen har et sildemuseum. Stedet ble bygget opp rundt denne fiskearten. Rundt 1950 forsvant den, og siden har den ikke dukket opp. 

Man skal være sterkt angrepet av grønn stær, for å hevde at torskens vandringer langs kysten har noe som helst med menneskeskapte klimaendringer å gjøre. Havtemperaturen langs norskekysten styres av variasjoner i de store havstrømmene, som også endrer ismengdene i Polhavet. 

Hva vi bør være glade for, er det enorme torskebestandene vi har kunnet fiske på de siste årene. Det har vært en gullalder for norsk torskefiske. Og forskningen er klar: litt varmere havvann er gunstig for torsken. 

Svalbard

Permafrosten smelter under husene i Longyearbyen, forteller Jakten på klimaendringene. Det vil ubønnhørlig skje, om 1) husene ikke står på påler (mange gjør det, og befinner seg 1-2 meter over bakken), eller 2) ikke har et effektivt kjøleanlegg under huset. Så spørsmålet er: Har dette huset et velfungerende kjøleanlegg mot bakken? Er svaret nei, forvinner permafrosten under det. Det handler i så tilfelle om menneskelige tekniske inngrep, og har ingenting med klimaendringer å gjøre. 

Erosjon langs kysten er et vanlig fenomen. Hus og hytter helt ned mot sjøen, vil alltid stå utsatt. Hytta som programmet presenterer, slik bildet viser det, sto opprinnelig nesten i vannkanten. Det vil alltid være et risikabelt prosjekt. Og den nye hytta befinner seg ikke på påler høyt over bakken. 

Isbjørn
Isbjørnbestanden ved Svalbard/Barentshavet økte med 42 % i perioden 2004-2015. Den antas å være på hele 3 000 dyr. Dyrene her går i hi på fast land, og er ikke kjent for å grave hi i snøen på isen. Det kan de gjøre enkelte andre steder på nordkalotten. Isbjørnen er en glimrende svømmer, og mange av bjørnene som hører med i Svalbard/Barentshavbestanden vandrer/svømmer til Franz Josefs Land. Det har de ingen problemer med.

Presentasjonen til NRK problematiserer at enkelte dyr må svømme for å komme til sine hi-områder. Det store bildet: at bestanden har vært i kraftig vekst, sier de ingenting om. Det er en meget kritikkverdig journalistikk, som burde klages inn til NRK – for brudd på de etiske retningslinjene. For noe som går aldeles utmerket, tegner de et bilde av det som går galt. 

Når programmet tar opp Svalbard, kunne de også nevnt: For 10 000 år siden, ved avslutningen av siste istid, var det seks grader varmere på øya enn i dag. Det er en grunn til at det ikke nevnes. 

Konklusjon
Med Jakten på klimaendringene vil NRK skremme oss. Delvis gjør de det, ved å snu virkeligheten på hodet. Som i fortellingen om isbjørnen. Delvis gjør de det, ved å fortelle bare en del av historien. Som i fortellingen om torsken, som alltid har beveget seg opp og ned langs kysten – og hvor torskebestandene de siste årene har vært rekordstore. Delvis gjør de det, ved å vise at de besitter manglende kunnskaper om temaene de behandler. For eksempel den varierende klimahistorien etter siste istid, hvor breene har rykket fram og trukket seg tilbake. Og endelig vil de skremme oss ved å overdrive. For eksempel om hetebølger, og kostnader ved naturødeleggelser. 

Samtidig er presentasjonen særdeles spekulativ i form. Vi får se gråtende bønder som må sende kuene til slakt, fortvilte hytteeiere som sitter igjen i en død bjørkeskog, eller en trist biolog og vadefugl som savner palsmyra si. Vi skal bli følelsesmessig engasjert. Da spiller det ingen rolle at innholdet  er frikoblet fra kunnskap. 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s