SOLENS SYKLUS BESTEMMER KLIMA SOM DEN HAR GJORT I MILLIONER AV ÅR.

Hva skjer i en Mini-Istid (solar minimum).

Det betyr kaldere vær og mere snø i mange land. Andre får mer regn, flom, tørke. jordskjelv, vulkanutbrudd, tornadoer osv. Det har allerede begynt. I USA herjer tornadoene og setter nye rekorder. Det de fleste ikke vet er at de oppstår pga kaldere luft høyere opp.

I Norge blir det kaldere og mere snø. Fra 2022 kan det bli så kaldt om sommeren så snøen ikke smelter helt enkelte steder,. Da kan vi prate om dramatiske klimaendringer.

Havet steg ikke flere meter. Noen steder 3 mm i året og andre steder sank det tre mm pga landheving. Det er helt normalt og har pågått mer eller mindre etter siste istid. Det var en grunn til at de bygde operaen og andre bygg i vannkanten. De visste havet ikke ville stige flere meter.

Isen i Arktis smeltet ikke i 2014. Den varierer som den alltid har gjort og har vært isfri for flere tusen år siden. Det norske forskningsskipet og isbryter Kronprins Haakon kom ikke så langt som Fritjof Nansen gjorde med trebåt i 1895 før de måtte snu. Isen var tre meter tykk.  Antall isbjørner har økt fra 7000 til 30000 siden Al Gore ble født, så de har det bra.

Jorden koker ikke. Den har hatt kaldere og mye vamere perioder. Temperaturen sto stille fra 1998 til 2015. Fra 2016 har den bare blitt kaldere.

Skogbranner får også den såkalte globale oppvarmingen skylden for. De har ikke sjekket statistikkene. Antall skogbranner har sunket de siste 400 årene.

Våre barn ville ikke oppleve snø når de vokste opp
ble det sagt. Mange land har satt snø og kulderekorder siden 2014. Flere vintearangementer har blitt avlyst pga for mye snø.

Desverre er våre barn og ungdommer vokst opp med frykten for en kokende jord og den farlige CO2en. og klimaløgner fra voksne de stoler på siden da var små. Så jeg skjønner at de er redde og demonstrerer. Virkeligheten når det blir kaldere blir vanskelig å takle. Det var en av grunnene til at jeg startet denne siden. De fortjener å få vite sannheten så de kan forberede seg.

Vi trenger CO2. Det verste er at de fleste ikke vet hva CO2 er. Det er en ufarlig usynlig giftfri gass som vi trenger for å leve. Det har vært 20000 ganger mer før. Nå er det bare ca 0,04% i atmosfæren. Det var ca 0,03% for hundre år siden. Hvis den går ned mot 0,02% begynner jorden å dø ut. Det holdt på å skje en gang og da døde 95% av livet. Kommer den under 0,01% dør alt liv. Hvordan kan noen forsvare å betale avgifter for noe som vil ta livet av jorden hvis vi fjerner det. Men ikke vær bekymret. Uansett hva de finner på klarer de ikke å redusere den.

Nå blir det kaldere men CO2 nivået i atmosfæren vil stige i flere år til. Det er bra for plantene. Og det er for de fleste er vanskelig å forstå. Først stiger temperaturen og flere år senere øker CO2. Så synker temperaturen og flere år senere minker CO2. Forskere som ikke slipper til i media vet det. Jeg vet det. Al Gore vet det men han byttet om på grafene så det ser ut som CO2 øker først. Det er helt feil.

Håper flere begynner å tenke litt mer selv og forbered dere. Kommer mer om det utover høsten.

Det er 400 år siden siste store mini-Istid som het Maunder Minimum. For 200 år siden var det en mindre Mini-Istid som het Dalton Minimum. Den som starter nå heter Eddy Minimum. Naturen går sin gang som den alltid har glort. Nå blir det kaldere.

Bildet kan inneholde: tekst

Lik og følg med oss på FB.
https://www.facebook.com/bestefarsklimasannhet/?ref=bookmarks

Advertisements

Klimaet endrer seg som for 1,4 milliarder år siden

Klimaet endrer seg regelmessig. En ny studie tyder på at det ikke bare gjelder i dag, men også for 1,4 milliarder år siden. (Foto: Colourbox)
Klimaet endrer seg regelmessig. En ny studie tyder på at det ikke bare gjelder i dag, men også for 1,4 milliarder år siden. (Foto: Colourbox)

Forskere mener å kunne bevise at syklusene som påvirker klimaet i dag, også gjorde det for 1,4 milliarder år siden. 

Kristian SjøgrenJOURNALIST, VIDENSKAB.DKPUBLISHED Mars 19. 2015   

Milankovic-syklusene

Milankovic-sykluser er svingninger i mengden sollys. 

De oppstår på bakgrunn av hvordan sollyset treffer jorden. 

1. Jordens bane rundt solen følger ikke alltid den samme ellipsen. Noen ganger er banen nærmere solen. Dette skaper én syklus på 100 000 år og én syklus på 400 000 år. 

2. Jordens akse har en helning som endrer seg. Den varierer mellom 22 og 24 grader. Jo større helningen er, jo større er forskjellen på sommer og vinter. Denne syklusen varer 40 000 år. 

3. På grunn av Jordens elliptiske bane og helningen i forhold til solen, oppstår en syklus på 20 000 år, der det er forskjell på om jorden er tettest på solen om sommeren eller vinteren. 

Disse tre syklusene skaper samlet svingninger i klimaet, noe som blant annet påvirker når det oppstår istider. Milankovic-syklusene har også innflytelse på regnmengder, vindhastigheter og sirkulasjonen av vann i havene. 

Både istider og varmeperioder kommer og går i regelmessige intervaller. 

Nå viser ny forskning hvor gamle disse regelmessige klimasyklusene kan være. 

De har eksistert i minst 1,4 milliarder år – og trolig like lenge som jorden har rotert rundt solen, 4,5 milliarder år, mener forskerne bak den nye studien. 

– Mange forskere har antatt at disse kreftene har eksistert i lang tid. Nå har vi bevist det, noe som er ganske spektakulært. Samtidig kan vi se hvordan klimaet endret seg i en periode vi vet veldig lite om, forteller professor Donald Eugene Canfield, som leder Center for Jordens Udvikling ved Syddansk Universitet.

Kaster lys over jordens historie 

Ifølge Canfield kan den nye forskningen deres fortelle hvordan fortidens klima har påvirket geologien og derfor også livet på jorda, men den forteller lite om dagens menneskeskapte klimaendringer. 

Et av de store spørsmålene er hvorfor det har oppstått istider i noen perioder og ikke i andre. En forståelse av de sykliske klimaendringene kan være med på å gi et svar. 

Forskerne ser nå at de såkalte Milankovitsj-syklusene, som har påvirket istidene i perioden fra cirka en million år siden og til idag, ikke skapte istider for 1,4 milliarder år siden. 

– Jordens klimahistorie er kompleks. Milankovic-syklusene har alltid eksistert, men de har ikke alltid skapt istider. Det må skje i samspill med andre faktorer, sier Canfield. 

Klimaet gjemt i kinesiske fjell 

Forskerne som står bak den nye studien, har brukt Xiamaling-fjellformasjonene i det nordlige Kina til å finne ut om Milankovic-sykluser har endret på vindhastigheter og havsirkulasjon for 1,4 milliarder år siden. 

Fjellformasjonen er dannet av urgammel havbunn, med lag av forskjellige mineraler og organisk materiale.

Ved å datere de enkelte lagene kunne forskerne slå fast at det allerede for 1,4 milliarder år siden var forandringer i klimaet, og at de svarte til Milankovitch-syklusene vi ser i dag. 

Kortere svingninger

Forskerne fant svingninger med en frekvens på 12 000–16 000 år, 20 000–30 000 år og rundt 100 000 år.

Nå er svingningene på omtrent 20 000, 40 000 og 100 000 år, ifølge Donald Eugene Canfield. Syklusene var altså kortere den gangen for 1,4 milliarder år siden.

– Det skyldes nok at månen var nærmere jorden den gang, sier han.

Canfield sier også at det er svært sjelden man kan dokumentere klimaendringer så langt tilbake. 

Vil se flere beviser 

Førsteamanuensis Peter Ditlevsen fra Niels Bohr-instituttet ved Københavns Universitet har lest den nye forskningsartikkelen, og synes at det er interessant at forskerne har funnet tegn på Milankovic-sykluser for 1,4 milliarder år siden. 

Han innvender at det å se så langt tilbake i tid, innebærer en viss usikkerhet. 

– Periodene i jordens bane er usikre. Koblingen til Milankovic-syklusene er dessuten veldig komplisert, sier Ditlevsen. 

Mer vind ga opprørte hav 

Forskerne har blant annet sett på innholdet av organisk materiale i de forskjellige lagene i Xiamaling-formasjonenes berggrunn. De har også sett på forholdet mellom grunnstoffene zirkonium og aluminium. 

Med disse analysene har de regnet seg fram til at vindene nok må ha vært kraftigere i noen perioder.

De kom fram til dette slik: Økt vind fører til mer sirkulasjon i havene, noe som igjen fører til en større mengde alger. Når disse algene faller til bunns, blir de en del av sedimentet som over tid blir til mineraler. 

Jo mer organisk materiale forskerne fant, jo mer vind kunne de anta at det var i perioden da laget ble dannet. 

Forholdet forskerne fant mellom zirkonium og aluminium støttet denne konklusjonen. Zirkonium finnes først og fremst i tunge mineraler som det kreves mer vind å flytte på. 

Referanse:

Shuichang Zhang mfl.: Orbital forcing of climate 1.4 billion years ago, PNAS 2015 : 1502239112v1-201502239. Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

«97 % av klimaforskerne tok feil!» Hilsen oss isbjørner

Av: Kent Andersen   13. mars 2019, 09:34

Hunnbjørn i polisen 1. februar 2018. Foto: Anthony Pagano / Reuters / Scanpix.

Isbjørnen har vært klimaindustriens store maskot, og har vært frontet som det viktigste eksemplet på hvordan vi mennesker ødelegger naturen & jordkloden med våre CO2-utslipp, som igjen skaper ukontrollert global oppvarming. Det er ikke måte på hvor mange propagandabilder vi ble tvangsforet av fortvilte, sulte isbjørner som klamret seg desperat til smeltende isflak, med bebreidende blikk mot kamera. Men det var bare løgn. Isbjørnen har det helt fint.

For ti år siden mente 97 % av klimaforskerne at antallet isbjørner ville synke med 67 prosent innen våre dager. Dessverre for de bombastiske klimaforskerne, så trumfer observasjoner fra virkeligheten enhver teori, påstand, fremskriving eller spådom, og de observasjonene er krystallklare – like krystallklare som HDTV-bildene fra Holmenkollen: Det er snø og vinter, fordi det finnes ingen katastrofal global oppvarming. Dere tok feil. Og ferdig med den diskusjonen.

Urbefolkningen i Canada har det på samme måte. De ser ikke sultne, utmagrede isbjørner streife rundt på desperat jakt etter mat i varmen, slik Al Gore & Co skremte alle med. Inuitene ser feite fine isbjørner trives godt i kulda, og går på streifjakt etter inuitter – og det problemet har blitt så stort at Inuit-ledere har bedt den canadiske regjeringen innføre mer isbjørnkontroll, ettersom angrep mot den innfødte befolkninger har økt dramatisk de siste årene. Det innebærer fellingstillatelser.

Fasiten viser at isbjørner har det helt fint i kulda

I 2017 ga den London-baserte tenketanken Global Warming Policy Foundation ut rapporten «State of the Polar Bear Report», hvor zoologen Susan Crockford påpeker at antallet isbjørner slett ikke synker. Rapporten viser at antall isbjørner har steget siden 2005, til tross for at sommer-sjøisen i 2018 var på et lavt nivå. I denne studien sier hun at folket i Nunavut «ikke ser sultende, desperate bjørner – tvert imot», og konkluderer med:

«Det er svært lite bevis som støtter teorien om at isbjørnen er truet med utryddelse av klimaendringer.»

Crockford mener at observasjonene av sunne, feite isbjørner viser at klimaindustrien har dumma seg ut. Rundt to tredjedeler av verdens isbjørner befinner seg i Canada, og på bakgrunn av observasjonene bestemte Komiteen for utryddelsesfare (COSEWIC) i 2018 å opprettholde statusen på isbjørn som en art av «spesiell bekymring» i stedet for å oppgradere den til «truet». Det var da heller ikke klimaendringer som gjorde isbjørnen til en utsatt art. Det var det menneskelig jakt som gjorde.

Det er vanskelig å telle isbjørner, men likevel er tallene klare

U.S. Geological Survey beregnet at den globale isbjørnpopulasjonen lå på 24.500 i 2005. I 2015 ble den beregnet til 26.000 dyr, (med usikkerhet mellom 22.000 og 31.000). Data publisert i 2018 viser imidlertid at antallet har steget til 29.500 – med en stor usikkerhetsmargin.

Dette er uansett svært langt fra spådommene om at det bare skulle være 7.500 isbjørner igjen i verden i følge klimaindustrien. Det har heller ikke vært observert en prosentvis økning av isbjørner som dør av sult sammenlignet med 1980-tallet, til tross for alle skemmebildene som har gått viralt på nettet i to tiår nå.

Naturligvis er det ikke vanskelig å finne isbjørner som dør av sult med en så stor populasjon. Alle rovdyr som er uheldige, skadet, syke, eller for gamle til å jakte, dør av sult til slutt. Sånn er dessverre naturen. Dette skaper naturligvis et grunnlag for å ta helt hjerteskjærende bilder, men bildene beviser ingenting om global oppvarming – de er bare veldig kjekke å utnytte for den kyniske klimaindustrien som melker penger av folk.

National Geographic med klimapropaganda-blunder

Til tross for disse velkjente og lett tilgjengelige faktaopplysningene, slapp ærverdige National Geographic dokumentaren «This is what climate change looks like» så sent som i desember 2017. Filmen ble laget av fotograf Paul Nicklen og Cristina Mittermeier som jobber for National Geographic, men også er klimaaktivist, direktør og med-grunnlegger i SeaLegacy, en nonprofit-organisasjon som jobber for å beskytte havene.

Dette skamløse propagandainnslaget viser en svært medtatt isbjørn som er i ferd med å dø av sult, og siden den kom fra en såpass seriøs aktør som National Geographic, gikk den viralt og fungerer fortsatt som et bevis på at menneskeskapt global oppvarming truer naturen og planeten. Den gule firkanten ville vel ikke lyve om noe sånt? Men løgn var det, som så mye annet fra klimahysterikerne.

National Geographic feilberegnet imidlertid kraften i frie media og fri informasjonsflyt på nettet. Klima-doktrinene er i ferd med å undergraves av observerbare resultater, og filmen mottok så mye kritikk, at National Geographic til slutt ble presset til å utstede en formell, offentlig og ydmykende unnskyldning for å spre feilinformasjon. Denne unnskyldningen er ikke lett å finne, men du kan lese den her.

Isbjørn-problematikken står som et symbol for noe større:

Isbjørn-bløffen viser hvordan den gigantiske og mektige klimaindustrien systematisk villeder publikum med propaganda, påstander og desinformasjon. Og når disse løgnene blir avslørt, gjør de ingenting for å markedsføre sine synder. De gjemmer dem vekk, unngår å publisere eller spre dem, og fortsetter med klimahysteriet som før. Det ser vi også av beklagelsen fra National Geographic:

«Editor’s Note: National Geographic went too far in drawing a definitive connection between climate change and a particular starving polar bear in the opening caption of our December 2017 video about the animal. We said, “This is what climate change looks like.” While science has established that there is a strong connection between melting sea ice and polar bears dying off, there is no way to know for certain why this bear was on the verge of death. Above is an updated version of the video.»

Men det blir feil på feil:

«Science has NOT established that there is a strong connection between melting sea ice and polar bears dying off.»

Faktisk har ekte vitenskap bevist at det ikke finnes noen slik sammenheng. Den har til og med slått fast at isbjørner ikke dør ut, men trives og øker i antall. Det vil bare ikke National Geographic ta inn over seg, fordi denne tidligere så vitenskapsorienterte bautaen er infiltrert av klimaaktivister, som skyr ingen midler for å spre  budskapet om klimakrise. Som vi ser.

Nøyaktig det samme skjer med norske media, og da i særdeleshet Aftenposten, som fremstår som et menighetsblad for mektige Zero og klimaindustrien i Norge, som nå melker penger ut av skattebetalernegjennom hundrevis av milliarder i subsidier samt raskt økende strømregninger. De store mediehusene uttrykker knapt et pip av skepsis mot denne agendaen og lobbyen bak. Til tross for at klimalobbyen beviselig har tatt 100 % feil gjennom 20 år, lever av pengeflommen fra det offentlige, og kanskje er i ferd med å gjennomføre historiens største og mest lukrative svindel. Normale journalister burde luktet blod forlengst, i stedet logrer de med halen.

Det finnes ingen klimakrise og CO2 er ikke forurensing. Hele grunnlaget er fiksjon

Man kan diskutere seg blå med klimahysterikere, og de mangler aldri tonnevis av «dokumentasjon» og bestillingsforskning for å «bevise» at de har rett. Men det er bortkastet tid å diskutere på det premisset. Klimaindustrien misbruker vitenskap til å hamre gjennom løgnen om at 97 % av alle klimaforskere er enige, og menneskeskapt global oppvarming er menneskehetens største trussel. Det er løgn. Og hvordan vet vi at det er løgn?

Fordi klimaforskere driver med fremtidsempiri, og har tatt feil hele tiden.

De forsker frem resultatene de får betalt for å finne, og ut fra de resultatene skaper de modeller som viser hvordan klimaet vil utvikle seg i fremtiden. Helt frem til 2100 faktisk. Dette er ikke bare uvitenskapelig, det er rett og slett absurd. Sinnsykt. Og hvor sinnsykt det er, finner du hvis du sammenligner deres spådommer for 20 år siden, med dagens observerbare fakta:

Oppvarmingen er helt innenfor naturlige svingninger,  har stoppet opp, og viser nå synkende trend de siste årene. Havet stiger ikke. Isen på polene viser tegn til økning. Golfstrømmen fungerer som før. Isbreene er ikke borte. Det finnes ingen klimaflyktninger. Og isbjørnen har det bedre enn før. Dette er observerte resultater. Og observasjon falsifiserer enhver teori, fremskriving, spådom eller påstand. Klimaindustrien tar feil, og den har tatt feil hele tiden. Så hvorfor høre på dem?

Skandaløs beregning av global temperatur som ikke eksisterer

Av Arnfinn Langeland -20. oktober 2018 | 07:36154

Sørkysten av Grønland 12 mars i år. Foto: REUTERS/Lucas Jackson

Share9KTweetShare

I en nylig avlagt doktoravhandling har John McLean (oktober 2018), revidert datasett for temperaturmålinger fra 1850 og fram til i dag (Hadley Met Centre og Klimaforskningen ved Universitetet i East Anglia UK). Dataene er benyttet blant annet av FNs klimapanel til sine klimamodelleringer. Konklusjonen er skremmende om mangelfull kontroll og revisjon av tilgjengelige temperaturmålinger både landmålinger og i havet.

De mest kritikkverdige forhold er: ikke dokumenterbare data, store hull med manglende data, feil plasseringer av målestasjoner, bruk av ekstreme målinger som åpenbart er feil, Fahrenheit temperaturer beskrevet som Celsius, og systematiske tilpasninger som gjorde gamle data kaldere og nyere data varmere. Som eksempler kan nevnes at 83°C ble målt i Colombia over 3 måneder i 1978. I en by i Romania ble det målt minus 46°C våren 1953. På ei øy i Karibien ble det målt 0° for en hel måned. For 2 år ble temperaturer for hele Sørlige halvkule, beregnet fra én målestasjon i Indonesia og noen tilfeldige skip.

Nobelprisvinner i fysikk Ivar Giæver har tidligere påpekt vanskeligheten med beregninger av global temperatur ut fra mangelfulle målestasjoner rundt på kloden (Aftenposten 2011, De forunderlige klimamytene). Han hevder at temperaturen etter slutten på den lille istid omkring 1860, har vært fantastisk stabil.

Fra slutten av 1970-årene er det tilgjengelig målinger fra satellitter i Troposfæren og fra bøyemålinger i havet (Universitetet i Alabama, Huntsville, USA). Disse viser ingen stigning i global temperatur de siste 20 år. I NRKs program Folkeopplysningen 3. oktober 2018, ble det presentert en tegneserielignende temperaturkurve for de siste 12000 år etter siste istid. Kurven hadde ingen faglig henvisning, men viste en stabil svakt stigende rett linje fram til slutten av 1970-årene, da den brått steg sterkt som en Hockeykølle.

Dette skulle da «bevise» at klimaet hadde forandret seg på grunn av menneskelig aktivitet. Kurven som er kalt Hockeykølla, ble benyttet av FNs klimapanel i de første rapporter, men senere fjernet da den er feil.  Til slutt i nevnte program viste representant for Klimarealistene, en figur basert på data fra iskjernemålinger på Grønland. Denne viste tydelig tidligere tiders varmebølger som i Bronsealderen, Romertiden og Middelalderen. Da var temperaturen flere grader høyere enn i dag.

Det finnes ingen global middeltemperatur. Dette blir et resultat av utilstrekkelige data og modellberegninger. Hvordan vil du beregne middeltemperatur mellom Arktis, Antarktis og Tropene?

FNs CO2 svindel har svekket Europas økonomi og gitt oss en hel generasjon politikere med grønt virus på hjernen. CO2 = Global oppvarming? Moderne tids største bløff.

BY: PER ØIVIND NÆSS  IN: POLITIKK  WITH: 92 COMMENTS

CO2 modeerne tids største bløff

Hvorfor havnet CO2 debatten hvor den er i dag i verdenspolitikken?

Ved jordens tilblivelse (4-5 milliarder år siden) besto atmosfæren av ca 80% eller 800 000 ppm CO2. Siden har nivået sunket jevnt og trutt til 250-450 ppm som vi har hatt de siste 10 000 år, etter siste istid. Dette er fakta.

For ca 600 – 700 millioner år siden inneholdt atmosfæren ca 20 ganger dagens nivå av CO2 (7500 p.p.m.). På denne tid var det ISTID på jorden.1000m til 3000m tykk is lå ned til Hamburg og New York.( Linder 2009)

For ca 550 millioner år siden var CO2 nivået ca 5000ppm og vi hadde tropisk klima her i Norge. (Engene og Tullberg 2007)

I bronse alderen var temperaturen i Norge ca 2,5 grader høyere enn i dag, og det vokste furuskog på Hardangervidda. På den tiden var det ikke mange som kjørte Cadillac, eller sagt på en annen måte, menneskelig aktivitet var ikke årsaken til denne perioden med høyere temperatur.

År 850-1300 oppsto en midlertidig varme periode og vikingene bosatte seg på Grønland. De dyrket korn, nærmere bestemt bygg, i en periode.   År 1400-1500 ble det igjen kaldt.

Vær og temperatur varierer alltid, to dager, to år og to århundrer blir aldri like. Dette kan leses fra historien, derfor er det merkelig man plutselig de senere tiår fikk for seg at disse variasjoner er menneskeskapte. Temperaturen varierer både lokalt og globalt, lokale variasjoner skyldes endringer av vind og havstrømmer, de globale variasjoner styres først og fremst av solens varierende aktivitet, men kan også påvirkes av meget store vulkanutbrudd eller nedslag fra verdensrommet. Hvordan kan menneskers meget små utslipp av CO2 påvirke noe som helst? Vi frigjør nå cirka 37 Giga tonn CO2 pr år ved bruk av kull, olje og gass. Rett etter siste finanskrise 2009 var utslippene cirka 32 Giga tonn pr år. Denne CO2 mengden slippes ut i naturens buffersystem  som inneholder cirka 300 000 Giga tonn CO2. Slipper vi ut dagens mengde i 100 år fremover vil vi øke CO2 mengden med cirka 1,3 %, totalt ubetydelig i alle sammenhenger.

Den siste million år har vi hatt 8 istider med 8 varme perioder innimellom. En istid varer ca 80-100 tusen år og varme periodene varer ca 10-15 tusen år. Det er nå ca 12 000 år siden siste istid, så i løpet av noen tusen år er nok en ny istid på vei.De store istidene styres av jordaksens vinkel. Den varierer mellom 22,1 og 24,5 grader. Vinkelen er nå 23,5 grader. En syklus tar ca 41 000 år.

Det har vært snakket mye om is smelting og stigende hav nivå. Hva er fakta? Isen på Sør polen “vokser”. Gjennomsnitts-temperaturen har sunket fra – 49,5 til -50,5 grader de siste 50 år. Roald Amundsens telt ligger nå 11m under overflaten. Isen på Grønland “vokser”. Et fly som nødlandet i 1942 på Grønnlands isen ble gravet ut på 90 tallet, det lå da 82 meter under isoverflaten. Isen hadde lagt på seg ca 1,6m pr år.

Når isbreer “vokser” kalver de mye.  Når isbreer smelter trekker isbreen seg innover på land, og kalving opphører.  Når is oppnår en tykkelse på 2-3 km blir trykket så stort at isen opptrer plastisk, og is trykkes ut på sidene, langs vannkanten, derfor kalver isbreene og store isfjell flyter ut på havet. Is kan aldri bli særlig tykkere enn 3 km, da er trykket så stort at is tyter ut langs kanten av isbreen. Jordens to store isbreer på Sydpolen og Grønland tilføres så mye nedbør at de er i balanse, noe de har vært i 100 000 vis av år, med visse tidsbegrensede variasjoner. Temperaturen varierer stort sett mellom -15 og -50 grader C. Is smelter når temperaturen er over 0 grader, grunnskolen hadde dette i pensum den gang skolen fortsatt var bra. I dag bedriver dessverre undervisningssystemet ren propaganda som understøtter FNs CO2 svindel, noe som svekker norsk økonomi.

“Skrekk filmene” som klima-mafiaen har sendt på Tv de siste år, med kalvende isfjell fra Grønland og Sydpolen, som sannhets bevis på at isen smelter er feil. Disse “skrekk-filmer” bekrefter bare at de er uvitende og mangler kunnskap. En hver med en smule tankegang bør forstå dynamikken i en isbre.  Propaganda filmer som vi har fått se de siste år har samme metodikk og oppbygning som filmer benyttet på 1930 tallet, av en ikke ukjent krabat. Filmene ønsker å bygge på frykt hos uvitende seere som ikke får alle fakta på bordet. Og frykt er det FN og alle klimahysterikere ønsker å skape hos den jevne befolkning, da blir de lydige og mottakelige for høye avgifter på energi (CO2 er jo farlig).

Gjennomsnittlig isdekke rundt Nordpolen påvirkes av blant annet Stillehavsstrømmen PDO (Pacific Decadal Oscillation). Denne havstrøm veksler ca hvert 40-45 år. Den strømmer opp langs vestkysten av Alaska, og fører varmt vann inn i Nordpol bassenget. Denne havstrøm snudde igjen vinteren 2007-2008, noe som vil gi gradvis lavere vanntemperatur i Nordpolbassenget, som igjen gir et større gjennomsnittlig isdekke. Mer is gir større refleksjon av varme ut i verdensrommet, resultatet er kjøligere vær rundt Nordkalotten spesielt i vinterhalvåret frem til ca 2050, da havstrømmen PDO igjen snur. Her i Norge vil vi oppleve dette som noe lengre, kjøligere og derved mer snørike vintre frem mot 2050, noe liknende de vintre vi hadde på 1940-1950 og 1960 tallet. Da Amundsen seilte Nordvest passasjen i 1903-1906 møtte han mye is, hadde Amundsen ventet til 1932 kunne han ha seilt i nærmest isfritt farvann i de samme områder.  Et eksempel fra USA: Vinteren 2010 frøs grønnsaker på friland i Midtvesten til langt ned i Mexico, og grønnsakprisene ble tre doblet. Sist dette skjedde var i 1952. Vinteren 2017-2018 er et eksempel på denne lengre og noe kjølige vinter vi vil oppleve mer av frem mot cirka 2050. Men husk, vær og temperatur er aldri likt noen dag eller år, været varierer alltid.

FN s klimapanel påstår at et høyere CO2 nivå vil gi en høyere temperatur på kloden. Øker CO2 nivået til 550 p.p.m. så er det snart ingen vei tilbake- vi vil havne i en oppadgående temperatur spiral. Hvordan kan dette skje? CO2 har svært liten effekt som klimagass. Vanndamp utgjør ca 97 % (+-1 %) av klimagass effekten som gjør det levelig på jorden. De andre gasser i atmosfæren har en ubetydelig effekt.

Hvordan kom vi da hit vi er i dag? Vi hadde et mye høyere CO2 nivå i tidligere tider. Hvis høye nivåer av CO2 gir høye temperaturer, så ville vi vel ikke ha eksistert? Jorden hadde istider da CO2 nivået var 20 ganger høyere enn i dag. I bronsealderen var CO2 nivået omtrent som i dag, og temperaturen var ca 2,5 grader høyere. Dette kan kun forklares ved varierende aktivitet på solen.

De små globale variasjoner i temperatur(mellom de store istider) styres av solens aktivitet. Høy solaktivitet gir mye elektromagnetisk stråling. Elektromagnetisk stråling fra solen blokkerer for kosmisk stråling fra verdensrommet. Mindre kosmisk stråling fra verdensrommet fører til dannelse av mindre aerosoler i atmosfæren. Mindre aerosoler i atmosfæren fører til dannelse av mindre gjennomsnittlig skydekke. Høy solaktivitet fører altså til at det dannes mindre skyer i atmosfæren, og vi får høyere temperatur her på jorden. Det motsatte skjer ved lav aktivitet på solen.

Hvor relevant og realistisk er såkalt klimaforskning når man erkjenner det er solens varierende aktivitet som styrer varierende temperatur på jorden? Pr dato er det umulig å forutsi solens varierende aktivitet, ergo er all såkalt klimaforskning som finansieres av verdens «grønne politikere» uten praktisk betydning og mening. «Klimaforskning» i dagens samfunn er en politisk aktivitet som brukes for å understøtte FNs CO2 svindel og nå politiske mål.

Temperaturen kan også påvirkes av uvanlige hendelser som store vulkan utbrudd og nedslag fra verdensrommet, noe som vil medføre at mye støv/partikler samles i høyere luftlag i atmosfæren. Støvlaget vil redusere innstråling fra solen med lavere temperatur og redusert fotosyntese som resultat. Man antar det var et stort nedslag fra verdensrommet som var årsaken til dinosaurenes endelikt på jorden, dette ga muligheter for pattedyr og senere oss mennesker. Det er foretatt beregninger som viser hvis India og Pakistan skulle havne i atomkrig, og de brukte hele sitt arsenal av atomvåpen, vil det påvirke klimaet i flere år. Store mengder støv vil bli fraktet opp i de høyere lag av atmosfæren, dette vil føre til mindre innstråling, lavere fotosyntese, lavere temperatur. Konsekvensen vil bli lavere matproduksjon, med det resultat at mange vil sulte. Et tilfelle av dette fenomen opplevde vi her i det Nord Atlantiske område når USA og Europa reduserte forbruket av kull med dårlig forbrenning. Det lå en «støvsky» over USA/Europa som ble gradvis borte de siste 100 år med det resultat at gjennomsnittstemperaturen i det Nord Atlantiske område har steget cirka 0,5 grader i samme tidsrom. Dette er faktisk den eneste virkelige effekt når mennesker bruker hydrokarboner, støv i de høyere luftlag hindrer innstråling fra solen og temperaturen synker noe så lenge støvskyen vedvarer.    

CO2 innholdet i vann og luft fordeles i forhold 50 -1 ved 25 grader og normal trykk.( Henrys lov). Kaldere vann tar opp mer CO2, varmere vann slipper ut CO2.( sett en Cola i solen, den blir fort daff)

Havet inneholder altså 98 % av CO2 ved 25 grader, luften 2 %. De siste 100 år har sol aktiviteten ført til en temperatur økning i havet på 0,6 grader. Dette har ført til at havet har sluppet ut mer CO2 og vi har fått et stigende innhold av CO2 i luften. Når sol aktiviteten igjen fører til lavere temperatur vil havet ta opp mer CO2 og CO2 nivået i luften vil igjen synke.
Det er temperaturen som styrer CO2 nivået, og ikke CO2 nivået som styrer temperaturen. Og temperaturen er styrt av solens aktivitet.

Havet (spiser) og bunnfeller CO2 uavbrutt og havets bufferevne er nærmest uendelig.
I Jordklodens naturlige kretsløp finnes det i dag ca 299 000 giga tonn CO2.  Denne CO2 mengden fordeler seg som følger. I atmosfæren ca 3000 giga tonn. I havet ca 150 000 giga tonn. Som karbonat på havbunnen ca 146 000 giga tonn. Fordelingen av CO2 mellom hav og luft  er 50-1 ved 25 grader C. ( Henrys lov).  Videre fordeler CO2 mengden i havet seg mellom oppløst i vannet og avsetninger som karbonat på havbunnen i forhold ca 1-1,( massefordelingsloven).
Mennesker slipper nå i 2018 ut ca 37 giga tonn CO2 pr år, ca 0,0123 % av total mengde i kretsløpet. Før finanskrisen 2006-2007 lå utslippet på cirka 36 Giga tonn CO2, utslippet ble redusert noe etter finanskrisen (økonomien krympet) 2008 til cirka 32 gigatonn i 2010.
Slipper vi ut dagens CO2 mengde i 100 år fremover blir det ca 3700 giga tonn. I naturen vil det bli fordelt som følger:

Cirka.       1.    %      i   Atmosfæren.

Cirka.       50.   %     i   Havet.

Cirka.       49.   %         Som karbonat på havbunnen.

Overstående fordeling skjer med det CO2 som naturen ikke lagrer som hydrokarboner. Hvor mye CO2 som lagres som hydrokarboner pr år i naturen er ikke tallfestet. Men ser en bort fra dette, vil 100 år med dagens CO2 utslipp føre til en økning av CO2 i luften på ca 1,3 % eller 4-5 ppm. Dette er totalt ubetydelig i alle sammenhenger.

Det tar noe tid for CO2 å blande seg i havet, og derfra til å bindes som karbonat. Derfor er CO2 nivået i luften på grunn av våre utslipp ca 20-25 p.p.m. høyere enn “naturlig” nivå. Hvis alle CO2 utslipp stanset i dag ville nivået stabilisere seg ca 20-25 p.p.m. under dagens nivå etter noe tid. Forutsatt at temperaturen i havet er konstant. ( Solaktiviteten bestemmer temperaturen).   Ca 4 % av den til enhver tid CO2 mengde i luften stammer fra menneskers aktivitet. Dette måles via isotop målinger av C12 og C13. Ca 96 % stammer fra naturens CO2 omsetning.

Tar en utgangspunkt i fakta som viser at vi med dagens utslippsmengde på ca 37 giga tonn CO2 pr år vil føre til en økning av CO2 nivået på ca 1,3 % eller 4-5 p.p.m. etter 100 år. På grunn av naturens fortløpende lagring av hydrokarboner vil det riktige nivå være noe lavere.  Hva er man egentlig redd for?

Det er anslått at all biomasse på land(dvs skoger etc) inneholder ca 2800 giga tonn CO2. På grunn av dårlig politikk fra FN/EU (og våre egne politikere)de siste 40 år opplever verden en rask nedhugging av planetens urskoger. Cirka 6-8 Giga tonn CO2 frigjøres hvert år grunnet nedhugging av regnskog/urskog. En hovedårsak til nedhugging av skog i senere år er vestens bruk av biodrivstoff, noe som båndlegger enorme landområder fra matproduksjon. Cirka 40 % av mais dyrket i USA går til etanolproduksjon (biodrivstoff), dette hever prisen på mais i verden, det blir mer lønnsomt å hugge ned skog og dyrke mat.  FNs dårlige politikk i u-land påfører verden i våre dager en enorm befolkningseksplosjon i Afrika og Asia. En sulten man kan selvfølgelig ikke leve av trær, derfor rydder han skogen og dyrker mat. Dagens FN politikk i Afrika vil føre til at Afrikas skoger er borte for en stor del om 50-70 år. Naturen er heldigvis «smartere» enn våre åndssvake politikere, cirka 70 % av naturens CO2 omsetning foregår i havet, derfor vil en reduksjon av jordens skoger ikke lage store problemer. De to alvorligeste konsekvenser ved bruk av biodrivstoff er økt nedhugging av regnskog som reduserer artsmangfoldet og dyrere mat til verdens fattige. Slike «bagateller» er tydeligvis uten betydning for dumme, naive vestlige politikere som leker grønn politikk. En uvesentlig konsekvens ved bruk av biodrivstoff er økt forbruk av energi i verden og derved et økt utslipp av CO2. (Det hele er tragikomisk når en vet motivet til våre naive grønne politikere er lavere utslipp av CO2).

Hvordan kan det ha seg, at en gal konklusjon, nemlig at menneskers forbruk av hydrokarboner vil føre til global oppvarming, er blitt en “offisiell sannhet”?  Dagens forbruk av hydrokarboner vil øke CO2 nivået i luften med 4-5 p.p.m. etter 100 år. DETTE ER HELT UTEN BETYDNING.

HVORDAN kunne CO2 og global oppvarming bli et av moderne tids største politiske tema?  Hva er agendaen og dynamikken bak denne utvikling- og hvem står bak?
Rundt 1980 var vel mesteparten av kampen for arbeiderenes rettigheter vunnet. Når en kan få 100 % lønn uten å arbeide, ja da er det ikke så mye mer å hente på den fronten. Etter hvert kom miljøkampen opp som en stadig viktigere sak i det politiske miljø. FNs CO2 svindel gjorde det plutselig mulig å vekke til live frykten for katastrofe, dette ga ny glød i mange valgkamper. Erik Solheim (SV) uttalte på 1980 tallet hvor mye havet ville stige frem til år 2000, noe som var feil. Som «hundre» andre løgner fremført av særlig venstresiden (etter hvert alle globalister) for å skremme den jevne innbygger til å godta høye avgifter på energi.

Det finnes et stort byråkrati og politisk miljø som gjennom FN ønsker å styre og kontrollere verden. Særlig her i det super byråkratiske Europa. Avgifter på CO2 er drømmen for disse byråkrater. Ved å få folk til å tro at CO2 er farlig for verden, gjorde man en” god gjerning” samtidig som byråkratene ville få tilgang til en utømmelig finansierings kilde. Dette ville gjort det mulig å” byråkratisere” i mange ti- år. Den største trussel mot det moderne velferdssamfunn er skrivebords folk og byråkrater. De produserer ingen verdier, tvert imot, de senker verdiskapningen mens de spiser av lasset.

Videre, mange i verdens industriland har sett muligheter til å tjene penger på frykten for katastrofe. Den letteste måten å bli rik på er å få bevilgninger fra politikere som ønsker å vinne valg, de betaler gjerne dobbel pris for hva som helst som kan gi dem seier.

Til slutt, forskere som har snakket sannheten om CO2 fra 90 tallet har ikke fått bevilgninger. De som har hjulpet Solheim & co å vinne valg har fått millioner.

1 giga tonn = 1 milliard tonn. =  1 000 000 000 000 Kg.

Konklusjon.

Karbondioksid – CO2 er ikke giftig eller skadelig for miljøet. Den er livets gass, som inngår i fotosyntesen og all plante- og algevekst på kloden. Restproduktet fra fotosyntesen er oksygen som igjen er nødvendig for de fleste levende organismer på jorden. Økninger av CO2 i luften har nærmest ingen virkning på global oppvarming, men derimot stor virkning på økt plantevekst.

Dagens nivå på ca 390ppm CO2 gjør det mulig å produsere mat til verdens befolkning. Nivået på ca 280 p.p.m. som vi hadde for 200 år siden ville gitt oss 10-20 % lavere avlinger i jord- bruket.CO2 vil bli et verdifullt råstoff for produksjon av for, drivstoff og byggematerialer i løpet av noen tiår. Hvis noen skulle lykkes med å lagre store mengder CO2 i undergrunnen (til store kostnader), vil det bli sett på som en forbrytelse om noen år.

Når sannheten om CO2 bløffen blir forstått og akseptert i det politiske miljøet må vi forvente alle CO2 relaterte avgifter i det norske samfunn fjernes omgående. Dyr energi gjør samfunn fattige, billig energi gjør samfunn rikeDen grunnleggende forskjell mellom livet i steinalderen og dagens moderne samfunn er prisen på energi. Når politikere avgiftsbelegger energi svekkes samfunnets verdiskapningsevne. Verden vil aldri mangle energi, husk, solen bestråler jorden med cirka 13 000 ganger mer energi enn vi bruker pr år. Vi har påvist hydrokarboner tilsvarende  mer enn 13 billioner fat olje, vi har brukt cirka 1,5 billioner fat siden 1860. I tillegg finnes enorme mengder energi i form av metanhydrater på havbunnen som ikke er særlig kartlagt pr dato.

www.EbNorge.no  05-2010.  Redigert 03-2018.  Per Øivind Næss.     Facebook: Et Bedre Norge.no

Opp av skyttergraven! Norsk matproduksjon truer ikke jordas framtid.

Matproduksjon truer ikke jordas fremtid punktum!

“Nå ber EAT oss om å bli hysteriske og miste gangsynet. Det velregisserte showet de holdt i Aulaen sist uke, fikk oss ned i skyttergravene. Der kan vi ikke være. Dialogen om klimaløsninger må skje i åpent lende med fakta som det eneste tillatte våpenet.”

Fakta:

Co2 har liten sammenheng empirisk med hva klima gjør, så nær som at når det blir varmere stiger Co2-nivået i god stund i etterkant fordi havet bruker lang tid på oppvarming. Dette er som man kan forvente av livets gass. I perioder av “klimatisk optimum” skilles mer av sporgassen ut av havet slik at økosystemet og liv kan nyttegjøre seg av en varm periode. 
Varme perioder er derfor historisk kjent som høytider for mennesket, som den Romerske varme periode.
http://joannenova.com.au/global-warming-2/ice-core-graph/
https://www.tv2.no/a/7010201/

Drivhusteorien har intet fundament. Den er en teori som ble forlatt på slutten av 1800-tallet, men gjenopplivet av aktivisten James Hansson ved Nasa rundt slutten av 70-tallet. Hansson studerte Venus med forutinntatte briller. 
https://principia-scientific.org/r-i-p-greenhouse-gas-theo…/
https://www.amazon.com/Slaying-Sky-Dragon-Gree…/…/B004DNWJN6

Metan i de mengder mennesket kan forårsake har absolutt ingen effekt på klima selv om man legger “drivhusteorien” til grunn. 
I spekteret der man ser de forskjellige gassers evne til og absorbere varmestråling, dekkes Co2 i stor grad, men Metan nesten fullstendig av vanndamp. Selv med drivhusteorien til grunn kan ikke samme varme absorberes to ganger.
Ellers kunne man jo gått i dybden på hvor varmen som absorberes ender opp, i størst grad som stråling ut i tomme rommet, men skal la det ligge.
https://wattsupwiththat.com/…/methane-the-irrelevant-green…/
https://www.americanthinker.com/…/methane_madness_science_d…

Man kan fortsette med eksempler som skyter ned hele klimahysteriet til man nærmer seg Dickens Samlede Verker, men en ting er sikkert. Klimahysteriet handler ikke om vitenskap eller faktiske forhold. Skal man legge faktiske forhold til grunn kan vi sortere hele klimasaken under “død og begravet” der den hele tiden har ligget til noen fant den ett brukbart verktøy for å tre nisselua ned over nakken på folket.

Vi kan like gjerne diskutere nisser, troll og dodraugen..NATIONEN.NO

Nesten uten huller i uvitenheten

Av Morten Jødal, biolog

Jakten på klimaendringene vil NRK få oss til å tro at konsekvensene av vår manipulering av klimaet allerede har rammet oss. Statskanalen prøver å bevise at svært mye i norsk natur er endret: Folk i Asker og Bærum kan få problemer med å vaske T-skortene helt hvite, og de økte snømengdene i fjellet truer hyttetak. Journalistens og fotografens problem er imidlertid: De har et alt for statisk syn på natur og menneske. De etablerer en slags idealtilstand for dyr, planter, økosystemer, vær og vind, samt matproduksjon, hvorfra avvik betraktes som menneskeskapte og farlige. Det er ikke så rart, for slik har vi blitt opplært til å tenke. Det indoktrines i norsk skole hver eneste dag. MDG vil attpå til ha inn i grunnloven; vi alle har krav på et stabilt klima. Det synliggjør de samme manglende hullene i uvitenheten.

I naturen, og for all matvareproduksjon og høsting, er det endringer og forandring som er regelen. Der ute er ingen ting stabilt. Spør en bonde. Eller en molteplukker. Alt varierer gjennom tid og rom. I de kalde årene under Den lille istid, regnet det ekstra mye i vårt land. Og været var vilt. Nedbøren førte til at kornet kunne bli angrepet av en sopp, kalt meldrøye. Når folk spiste denne dævelskapen, fikk de i seg giftstoffet ergotamin. De ga hallusinasjoner, kramper, rare følelser i huden, panikk, angst, koma og koldbrann. Og ofte manglende melkeproduksjon hos kvinner. Sykdommen ble kalt antoniusild. Når fiskere gikk ned på havet i disse vindfulle årene, pekte kirken ut syndebukker som

skulle ha brukt svart magi for å reise stormen. I 1695 ble Johanne fra Kvæfjord brent som den siste heks i Norge. Hun hadde alle symptomer på antoniusild; gjennom meldrøye forårsaket av det kalde og våte været, som var svært annerledes det folk hadde levd med under Middelalderens varmeperiode.  

Enkelte vintre har ikke isen på Østersjøen lagt seg, et annet år gjorde det mulig for kong Karl X Gustav å angripe Jylland ved å gå tørskodd på frossent vann fra Sverige. Under Middelalderens varmeperiode ble det tørt i Nord- og Sentralamerika. På Yucatanhalvøya drev mayaindianerne et avansert landbruk, avhengig først og fremst av det årlige sommerregnet. Sterkt redusert nedbør på 700 og 800-tallet, og senere på 1000-tallet, satte deres matproduksjon på en prøve. Det ble sult og krig, og langsomt bukket mayakulturen under. På den sørlige delen av høylandet snakker vi om en total undergang. Fra en mayabefolkning på 14 millioner på 700-tallet, var det noen få titusener tilbake da spanjolene kom på 1500-tallet. I dag vet vi med ganske stor sikkerhet; de ble tatt av varmen og tilhørende tørke. I Asia førte imidlertid varmen på samme tid til økt monsunregn, og kulturell oppblomstring. 

Vi må forstå: Det er stabilitet som er unormalt. Det er her svært mye av miljø- og klimadebatten kræsjlander. Den grønne ideologien har lullet oss inn i en forestilling om naturens idealtilstand. 

NRK-produksjonen har tatt for seg en rekke temaer, som skal bevise vår menneskelige påvirkning av klimaet. Jeg går gjennom hver av dem.

Brunt ferskvann
Jakten på klimaendringene forteller at ferskvannet i Norge blir brunere, og klimaendringene skal være én av faktorene bak. De andre nevnes ikke. Mer avrenning av jord og humus til rennede og stillestående vann, hevdes å være forklaringen. Samtidig har forskningen de siste årene fokusert på mindre surt vann, etter 1970-tallet. Da blir det reduserte svovelmengder i vannet, og derfor mer utvasking av humus. Ifølge en artikkel på forskning.no hevder forskere fra University College i London, publisert i Nature, at det ikke er klimaendringene som ligger bak det brune vannet, snarere resultatet av kampen mot forsuringen i tiårene bak oss. Forskning.no-artikkelen linker forøvrig til en artikkel fra NIVA, som heter: Økt humusinnhold i vann er relatert til sur nedbør og ikke til klimaendringer. Denne har NIVA fjernet. Hvorfor?

Artikkelen på forskning.no hevder noe interessant: Når elvene blir brunere, kan det faktisk være tegn på en mer naturlig tilstand.

Tregrensen på vei oppover
I perioder av den postglasiale varmeperioden, fra ca år 8000 til 3000 før Kristus, vokste det furutrær på Hardangervidda. Breene var stort sett smeltet vekk. Det er derfor ikke noe nytt med en høyere tregrense i Norge.

Det er riktig at tregrensen er på vei oppover, og nordover. Spørsmålene er : Hvorfor, og hvor mye? Jakten på klimaendringer nevner bare én årsak: menneskeskapte klimaendringer. Langt viktigere er imidlertid den endrede utmarksbruken. Det er mindre beiting og hogst. Landbruket fram til 1960-tallet var preget av både geiter, hest og kyr i utmark. Disse dyrene beiter ikke lenger utenfor gården, med det resultat at åpne partier gror igjen. Sætervoller og slåtteteiger får ikke lenger føling med ljå, og bjørkeløv sankes ikke til vinterfôr. Hogsten endres, og vi driver ikke lenger med tjærebrenning, fyrer ikke opp kullmiler, og trenger ikke ved til ysting på sætra. Derfor er det bare noen få prosent av skogdekket som brer seg, som kan føres tilbake til klimaendringer. Endret utmarksbruk ligger bak skogens erobringer. Studier som har sett på skogens vandring mot nord konkluderer med at hastigheten ser ut til å være rundt 100 meter i året, og hevder at modellene gir kraftig overdrevne effekter av klimaendringer. Generelt har forskere som deltok i klimaforskningsprosjektet PPS Arctic, under Det internasjonale polaråret (2007-08), stilt spørsmålstegn ved gyldigheten av modellprediksjonene. Verken i Nord-Amerika, Europa eller Sibir fant de noen hurtig invasjon av tundraen, slik modellene forteller. Fortsetter utviklingen som nå, vil rundt to prosent av arktisk tundra ha gått tapt ved slutten av århundret (fra et intervju med NINA-forsker Annika Hofgaard på forskning.no). 

Mindre snø i lavlandet – kortere skisesong
Gjennom flere tiår har vi blitt fortalt: Snøvær er noe som hører fortida til (CRU, University of East Anglia, 30/3-2000). 

Snøens forsvinning er én av de mange truslene vi presenteres for i klimadebatten. Det sies: Vår skikultur går mot slutten, og norsk identitet trues. Utallige er de skiløpere, klimaforskere og politikere som har hevdet tragedien. Men husk: Da Holmenkollbakken skulle anlegges i 1870, var problemet hvor den skulle ligge. Det var jo stadig snømangel.

Så la oss se på faktagrunnlaget. Alle figurene nedenfor er fra nettstedet Climate4you, som henter data fra de offisielle statistikkene. Her ser vi: Globalt er det svært liten endring. Snødekket er stort sett slik det har vært tidligere. Og for Oslo-området: Snøen kommer like tidlig som før, men forsvinner litt tidligere. Er det en tragedie, at vi får et par uker med blomster før 17. mai? Er ikke det egentlig noe alle ønsker seg?

Bjørkemåler i Varanger
Våre nordlige og alpine økosystemer kjennetegnes av enorme forekomster av enkeltarter, som opptrer gjennom kortere perioder. Altså store svingninger. Alle har hørt om myggen og knotten på Finnmarksvidda, som kan plage vettet av folk og fe gjennom noen sommeruker. Tilsvarende kan det opptre insekter som kalles målere. Det er flere arter av dem. Noe slikt som hvert tiende år formerer disse seg i store mengder, og larvene har den uvanen at de spiser bjørkeblader. De kan gjøre rent bord, og i løpet av få dager tygge et grønt tre fritt for løv. Gjentar det seg tre påfølgende år, dør den overjordiske delen av treet. Røttene kan overleve. Det etterlater bjørkeskogsområder som skjeletter, som ser skremmende ut. NRK hevder klimaendringene forverrer ødeleggelsene, ved at det har kommet inn en ny art som opptrer i tillegg til fjellbjørkemålerenliten frostmåler. Når disse opptrer tidsmessig etter hverandre, klarer ikke trærne seg. Og det skal ha blitt vanligere. Problemet er: man må kjenne bjørkemålerangrepene gjennom lengre tid, og ikke minst intensiteten av dem. Forskerne har brukbare data for hyppigheten av angrep gjennom de siste 140 år. Men de kjenner ikke den historiske intensiteten. Det antas utelukkende at en vanligere forekomst av liten frostmåler vil kunne gi kraftigere angrep, altså gjennom flere påfølgende år. Men fordi de ikke kjenner den historiske intensiteten, er de forsiktige med å trekke bastante konklusjoner. I Abisko-dalen nord i Sverige kjenner vi til et kraftig angrep i årene 1954-1955, hvor skogen ble fullstendig plukket fri for blader, og stort sett måtte skyte nye skudd fra bakken i 1956. Det var før menneskelige utslipp av drivhusgasser hadde noen betydning, og skjedde i tillegg i en periode hvor temperaturer i Skandinavia var på vei ned. 

Tareskogen forsvinner
På 1970-tallet skjedde noe underlig langs den norske kyst, fra Trøndelag til russegrensen: Tareskogene begynte å forsvinne. Store frodige belter av sukker- og stortare ble beitet ned av mengder av Drøbak-kråkeboller. Det kunne være opp til 120 voksne individer per kvadratmeter, og de gjorde rent bord. Det som hadde vært svaiende marine skoger nedenfor tidevanns-sonen, fulle av både dyre- og planteliv, ble liggende som en havets ørken. 

En del år senere, antakeligvis rundt årtusenskiftet, kom problemet også til Skagerrak og Vestlandet, hvor mellom 80 og 90 prosent av tareskogene ble registrert forsvunnet i perioden 2004-2006. I farvannene som her ble rammet, var det imidlertid bare sukkertaren som ble borte. 

De politiske aktørene på den tiden, blant annet miljøvernminister Helen Bjørnøy hevdet at utviklingen er skremmende og dramatisk, og en bekreftelse på at klimaendringer ikke er teorier som truer langt inn i fremtiden, men at vi allerede nå får direkte konsekvenser i vårt nære økosystem

Månedlig temperaturutvikling i havområdet 65-67 grader nord, 10-13 grader øst, i 0-100 metrs dyp. Hentet fra KNMI Climate Explorer. 

Poenget er imidlertid det motsatte av global oppvarming: Kråkebollene kom opp fra dypet fordi vanntemperaturen hadde gått ned. Det ser vi i vedlagte figur. Drøbakkråkebollen er nemlig en kaldtvannsart, som begynte å trives i det kaldere vannet nærmere havoverflaten. Det er også dette forskeren Hartvig Christie påpeker i Jakten på klimaendringene – men journalisten presenterer det i en kontekst hvor global oppvarming er problemet. 

Da temperaturen steg fra 1990, begynte problemet å løse seg. Kråkebollene forsvant ned i dypet. Tareskogen har kommet igjen på store deler av kysten, selv om problemet er forskjellig for stortare og sukkertare. Men nok en gang er poenget: Naturen er ikke stabil. Alt svinger gjennom tid.

Endret vær
Programmet hevder at det kommer 18 prosent mer nedbør enn for 115 år siden. Det er en merkelig fokus, for det er uinteressant hvor mye det regnet i 1904. Det interessante må være: hvor mye nedbør kom det i de siste 30 årene, mot den forrige 30-årsperioden? Eller helst: Er de 30 siste årene våtere enn de 200 siste?

Men igjen: det ville vært bemerkelsesværdig om de to 30-årsperiodene viste lik nedbør. For alt svinger gjennom tid og rom, ikke minst vær og klima. Vi må derfor forvente at nedbøren går opp, eller ned. Forandring er ikke bevis på en katastrofe, det er bare et tegn på at naturen oppfører seg slik den alltid har gjort. Programmet hevder at de kraftige regnbygene har blitt nesten dobbelt så kraftige. De har imidertid tall fra svært få målestasjoner, så statistikken er mer enn tvilsom. De maler imidlertid ut dommedagsscenariene: mer kloakk i sjøen, mer bakterier, og dårligere badevann. 

Antall ekstremværhendelser i perioden 1994-2018. Utviklingen er nedadgående. Framstillingen er laget av statistikeren Kjell Stordahl.

Og så følger en lang sekvens om dårlig vær. Ja, for det er akkurat det regnet i Bergen, Kristiansand og Skjåk handler om: VÆR. Det er uinteressant. 

 Vi har hatt mye kraftigere og mer ødeleggende flommer i Norge tidligere. Det er nok å nevne flommen Storofsen på Østlandet i juli i 1789, flommen i Gauldalen i 1345, og orkanen Galnemåndag som rammet Vestlandet i mars 1822. Disse kom under perioder med kaldt vær. Men det vesentlige er: Det blir ikke mer ekstremvær i Norge. Statistikken presentert i figuren ovenfor har data fra Meteorologisk institutt. Tilsvarende er dødsraten for ekstremvær betydelig avtakende. Det er altså ingen ting å gråte for!

Hetebølge og tørke
Sommeren 2018 var varm og tørr. Men vel og merke: i deler av landet. Jakten på klimaendringene tar varmen og den manglende nedbøren Sør- og Midt-Norge som et bevis på menneskeskapte klimaendringer. Igjen: Det handler om vær. Utallige ganger opp gjennom historien har deler av Norge, eller deler av Europa, vært varmt og knusk tørt. 1917 var et slikt år i store deler av landet. Og som vi alle har hørt: 1947. Den sommeren var det utallige skogbranner på Sørlandet. I 1901 var det en hetebølge over hele landet, det samme i 1904. I 1925 var det vannmangel i Berlin, på grunn av hete og manglende nedbør. Regnfulle eller tørre somre kommer og går. Én enkelt varm og tørr sommer er intet bevis bevis for noe som helst. Hvis man da ikke er journalist i NRK, eller jobber i Cicero. 

Og så trekker NRK-innslaget konsekvensene av tørken, for landbruket. Det er riktig: korn og gress gikk det dårlig med, bortsett fra tredjeslåtten av gras. Den ble bra. Men mye annet gikk godt. Sauene hadde det ypperlig i fjellet, og ble feite som julegriser. Potethøsten ble trestjerners, fisken i høyfjellet hadde det bra, og det ble et kronår for honning. Steinsoppen bugnet, slik den gjør etter varme og tørre somre. Juletrærne var finere enn noen sinne, fordi tørke ikke tillot soppen Sydovia polyspora å ødelegge dem. Og fruktavlingene var rekordstore, med langt søtere og bedre frukt enn vanlig. Tallene nedenfor er tonn, med snittverdien for perioden 2010-2017 i parentes

2018-avlingen av moreller var den største i Norge gjennom tidene. Og kvaliteten var fantastisk.

Epler: 7 216 (6 919)
Pærer: 444 (170)
Plommer: 1 527 (1 158)
Moreller: 668 (435)

Smelting av isbreene
Flere av isbreene i Norge trekker seg tilbake. Da oppdager vi: under dem finnes rester av menneskelige aktiviteter. Og av ville planter. Også på Svalbard ser vi nettopp det siste. Det betyr: Breene har vært mindre tidligere, eller helt borte. I den postglasiale varmeperioden, 8 000 – 3 000 år før Kristus, var Norge muligens helt uten slike ansamlinger av is. Og de var antakeligvis mindre enn i dag, i varmeperiodene for 2 000 og 1 000 år siden. Vi har fullt av beretninger fra de siste hundreårene, om breer som trekker seg tilbake, eller rykker fram. Det er intet nytt, og foregår som helt naturlige prosesser.

Palsmyr
Akkurat som for breene, er palsmyr (steder på en myr med en kjerne av permanent frosset is, som stikker opp som kuler) et fenomen som kommer og går, med vekslende klima. Etter siste itid, har det skjedd flere ganger.  Jakten på klimaendringene påstår at «noe er galt». De setter opp en idealtilstand: Myr i store deler av Finnmark skal være palsmyr. Det er en gal måte å forstå naturen på. Om biologer «blir rystet eller triste» over en frossen kul i terrenget som blir borte, burde de kanskje gå tilbake til skolebenken. 

Fjellreven og sjøfuglene
Den sjarmerende fjellreven er en truet dyreart. Det kan være flere faktorer som ligger bak bestandenes tilbakegang, ikke bare et varmere klima. Intens jakt var årsaken til den kraftige nedgangen fram til 1930, da den ble fredet. Etter dette har arten aldri kommet seg. I 2018 var forøvrig ynglingen god de fleste steder i landet, bortsett fra i de to nordligste fylkene. Troms og Finnmark hadde imidlertid en kald vår og sommer, med lite smågnagere. 

Noen av sjøfuglene har hatt en sterk tilbakegang, enkelte steder: Lunde, alke og lomvi. Men igjen: årsakene kan være flere. Våre fremste eksperter på sjøfugl er nøye med å påpeke at vi ikke må plukke ut noen enkle årsaksfaktorer. Det er også viktig å ta med seg at en rekke andre fuglearter har hatt vesentlige bestandsøkninger. Det er langt mer havørn (det kan ha betydning for flere av sjøfuglene), mer storjo, havsule, svaner og en rekke småfugler. Det ornitologiske bildet er sammensatt. Slik er det også for rovdyrene. I hele Europa har ulv, bjørn og gaupe har stor framgang de siste tiårene. Selv i Danmark er det nå ulv!

Lemen og rype
Vi hører det innimellom: smågnagersvingningene skal forsvinne. Én av modellene sier: det skyldes klimaendringer. Sammenhengen er: ved mildvær om vinteren smelter snøen på toppen, og renner som vann ned gjennom snølaget. På bakken fryser det. Her nede er det ikke uvanlig et luftrom hvor smågnagerne lever vinterstid. Det kalles det subnivale rom. Det hevdes at det forsvinner. 

Problemene er imidlertid mange. Det aller viktigste: Det finnes ikke data som støtter opp om forsvinningen av dette subnivale rom. Skal det sjekkes, må det graves tusenvis av snøprofiler over hele landet, som må sammenliknes med tilsvarende snøprofiler gjennom lange perioder bakover i tid. Slike data finnes ikke, og modellen er derfor ubrukelig. 

Det er også problem et at smågnagersvingningene ikke har opphørt. I deler av landet var det gjennom noen år mindre markante topper og bunner. Men de har kommet tilbake. Det siste tiåret har vi hatt gode lemenår. 

Og tilsvarende med rype. Bestandene av de to artene våre (fjellrype og lirype) preges av to viktige miljøfaktorer. Den første er temperaturen om våren. De nyklekte rypekyllingene spiser insekter, og på den tiden de ser dagens lys er kaldt vær et stort problem. Da kan de dø, noen år også foreldrene. Den andre faktoren er smågnagere. De år lemen og andre arter er borte, blir rypene utsatt for sterk predasjon. Og motsatt: Gode smågnagerår blir gjerne gode rypeår. 

Det har vært mange dårlige rypeår på 2000-tallet, selv om den geografiske variasjonen har vært stor. Samtidig var det mange kalde år i fjellet. I 2017 bygget bestanden seg opp i store deler av landet, og 2018 var et kronår for rype. Det var varmt og godt i fjellet, og mye smågnagere. Unntaket var Troms og Finnmark, hvor vår og forsommer var kald, og uten disse små pattedyrene.

Dataene tyder på: Det er fremdeles naturen som styrer forekomsten av både lemen og ryper. Ikke menneskeskapte klimaendringer. 

Fiskeriene våre – torsken
Produsenten av Jakten på klimaendringene mener bestemt at torsken skal skride inn til Lofoten. Alt annet er unaturlig, og galt. De framstiller det som et stort problem, at fiskeren Frank må dra til Mehamn for å fangste skrei.

Alle de viktige marine fiskeartene våre responderer på endringer i havtemperatur, og andre miljøfaktorer. Gjennom årtusener har de forflyttet  seg langs kysten. Når havvannet er «varmt», forskyves tyngdepunktet for torskens gyting nordover. Når vannet er «kaldt», forskyves det sørover. I periodene 1910-1940, og fra 1980 og framover, dro torsken mot nord. I perioden 1950-1970, forflyttet de seg sørover. Det har ført til kulturer og samfunn som har oppstått, og gått til grunne. Slik har det vært for torsk, som for sild. Slik har det vært i Norge, Sverige, og på Island. I de kaldeste årene under Den lille istid, forsvant torsken helt fra Island. Stedet Råkvåg på Fosen har et sildemuseum. Stedet ble bygget opp rundt denne fiskearten. Rundt 1950 forsvant den, og siden har den ikke dukket opp. 

Man skal være sterkt angrepet av grønn stær, for å hevde at torskens vandringer langs kysten har noe som helst med menneskeskapte klimaendringer å gjøre. Havtemperaturen langs norskekysten styres av variasjoner i de store havstrømmene, som også endrer ismengdene i Polhavet. 

Hva vi bør være glade for, er det enorme torskebestandene vi har kunnet fiske på de siste årene. Det har vært en gullalder for norsk torskefiske. Og forskningen er klar: litt varmere havvann er gunstig for torsken. 

Svalbard

Permafrosten smelter under husene i Longyearbyen, forteller Jakten på klimaendringene. Det vil ubønnhørlig skje, om 1) husene ikke står på påler (mange gjør det, og befinner seg 1-2 meter over bakken), eller 2) ikke har et effektivt kjøleanlegg under huset. Så spørsmålet er: Har dette huset et velfungerende kjøleanlegg mot bakken? Er svaret nei, forvinner permafrosten under det. Det handler i så tilfelle om menneskelige tekniske inngrep, og har ingenting med klimaendringer å gjøre. 

Erosjon langs kysten er et vanlig fenomen. Hus og hytter helt ned mot sjøen, vil alltid stå utsatt. Hytta som programmet presenterer, slik bildet viser det, sto opprinnelig nesten i vannkanten. Det vil alltid være et risikabelt prosjekt. Og den nye hytta befinner seg ikke på påler høyt over bakken. 

Isbjørn
Isbjørnbestanden ved Svalbard/Barentshavet økte med 42 % i perioden 2004-2015. Den antas å være på hele 3 000 dyr. Dyrene her går i hi på fast land, og er ikke kjent for å grave hi i snøen på isen. Det kan de gjøre enkelte andre steder på nordkalotten. Isbjørnen er en glimrende svømmer, og mange av bjørnene som hører med i Svalbard/Barentshavbestanden vandrer/svømmer til Franz Josefs Land. Det har de ingen problemer med.

Presentasjonen til NRK problematiserer at enkelte dyr må svømme for å komme til sine hi-områder. Det store bildet: at bestanden har vært i kraftig vekst, sier de ingenting om. Det er en meget kritikkverdig journalistikk, som burde klages inn til NRK – for brudd på de etiske retningslinjene. For noe som går aldeles utmerket, tegner de et bilde av det som går galt. 

Når programmet tar opp Svalbard, kunne de også nevnt: For 10 000 år siden, ved avslutningen av siste istid, var det seks grader varmere på øya enn i dag. Det er en grunn til at det ikke nevnes. 

Konklusjon
Med Jakten på klimaendringene vil NRK skremme oss. Delvis gjør de det, ved å snu virkeligheten på hodet. Som i fortellingen om isbjørnen. Delvis gjør de det, ved å fortelle bare en del av historien. Som i fortellingen om torsken, som alltid har beveget seg opp og ned langs kysten – og hvor torskebestandene de siste årene har vært rekordstore. Delvis gjør de det, ved å vise at de besitter manglende kunnskaper om temaene de behandler. For eksempel den varierende klimahistorien etter siste istid, hvor breene har rykket fram og trukket seg tilbake. Og endelig vil de skremme oss ved å overdrive. For eksempel om hetebølger, og kostnader ved naturødeleggelser. 

Samtidig er presentasjonen særdeles spekulativ i form. Vi får se gråtende bønder som må sende kuene til slakt, fortvilte hytteeiere som sitter igjen i en død bjørkeskog, eller en trist biolog og vadefugl som savner palsmyra si. Vi skal bli følelsesmessig engasjert. Da spiller det ingen rolle at innholdet  er frikoblet fra kunnskap. 

Myten om korallrevenes død

Av Morten Jødal, marinbiolog

Da president Barack Obama i 2011 besøkte Australia, hevdet han at verden trenger en global klimahandlingsplan, slik at hans døtre kan oppleve Det store barriererevet – på engelsk kalt The Great Barrier Reef (GBR). Han er én av de mange som har hoppet på myten om at verdens korallrev er truet, og kun har noen få år igjen å leve. I denne artikkelen skal jeg vise at korallrev er noen av de mest stabile og tilpasningsdyktige økosystemer som finnes, og ikke har noen problemer med å tilpasse seg skiftende miljøbetingelser. Den motsatte forestilingen er basert på elendig biologi, og en sammenblanding av forskning og politikk.

Korallrevforskningen startet på 1960-tallet
For å forstå hvorfor så mange roper ulv om korallrevene, må vi ha en klar erkjennelse av at man først begynte å forske på dem på 1960-tallet. Det betyr: Vi har fram til nå ikke hatt lange dataserier som forteller om de store svingningene revene har gjennomgått. Forståelsen av revene har vært statisk, og det påstås at de observerte endringene aldri har skjedd tidligere. Når tornekronesjøstjerner beiter ned korallene, eller når de mister fargen (korallbleking), blåses det fanfare i både vitenskapelige tidsskrifter og massemediene. Det hevdes at det representerer noe nytt, hvilket ikke er sant. Store endringer i korallsamfunnene har alltid funnet sted, men er beskrevet først de siste årene. La meg starte med å gi ett godt eksempel på dette; gyting på korallrevene. 

Gyting på korallrevene – er det nytt?
Ett av de mest spektakulære fenomen knyttet til alle korallrev, er gytingen som foregår på bestemte tider. Ved GBR skjer det sent på året, rett etter fullmåne. Nesten alle korallene gyter i løpet av én eller to netter. Det har en massiv visuell effekt. Fra lufta kan man se store flytende hvit-rosa belter av egg og spermier, langs hele det 2 000 kilometer lange revet. Hvert belte kan være flere kilometer langt, og flere titalls meter bredt. Også fra båt er det meget synlig, og man kan ikke unngå å se det. 

Egg og spermier fra korallenes gyting sees her som striper i sjøen.

Til tross for denne enorme synligheten, ble gytingen «ikke oppdaget» før 1980-tallet. Den hadde gått forskningen hus forbi. Det betyr selvfølgelig ikke at koraller begynte å gyte på 1980-tallet. Det hadde de gjort i noen hundre millioner år. Den sene oppdagelsen (som aborginerne må ha kjent til gjennom årtusener) er knyttet til moderne forskningsmetoder. Tidligere observerte vi ikke fra satellitt, moderne havgående forskningsfartøyer var ikke bygget, og dykking med kompressluft og drakt var ikke funnet opp.

Her gyter korallene.

Det samme gjelder korallbleking, som jeg kommer til nedenfor. Det hevdes fra miljøvernere, politikere og endel forskere, at fenomenet har oppstått de siste tiårene, og er forårsaket av menneskeskapt global oppvarming. Akkurat som korallenes gyting er imidlertid korallbleking et fenomen som nylig har blitt beskrevet, men som har foregått i millioner av år. Det har ingen ting med menneskelig virksomhet å gjøre.

Forskeres reaksjon på disse to fenomen er interessant: Mens gytingen betraktes som ett av naturens undere – som er utviklet gjennom millioner av års evolusjon, skal korallbleking være noe nytt – forårsaket av menneskets forbrenning av kull. Leserne forstår hvor urimelig denne tolkningen er, men den er altså fullt salgbar under paraplyen «menneskeskapt global oppvarming». 

Korallbleking
Koraller liker seg i varmt vann. De aller fleste artene som lever på GBR holder i tillegg til i mye varmere vann, altså nærmere ekvator. Vi finner dem blant annet ved Indonesias og Thailands kyster. Her trives de i sjøtemperatur ved rundt

Kalkdanningsrate mot vanntemperatur for Porites-koraller. 

29 grader C. I varmt vann vokser de raskere enn ved Australia, hvor havtemperaturen går fra 25 grader i sør, til 27,4 grader i nord. Koraller er i all hovedsak tropiske arter. Ved de sørlige delene av GBR er temperaturen omtrent 25 grader C, og her er kalkdanningsraten omtrent det halve av hva vi finner i Thailand. Den vedlagt grafen, publisert i Journal of Experimental Marine Biology and Ecololy, viser sammenhengen mellom kalkdanningsrate og temperatur. 

Også i havet er det en rekke faktorer som varierer over tid. Havtemperatur er én av dem. Korallene har utviklet et mesterstykke av tilpasning for å leve godt med denne, og andre miljøvariasjoner. For å forstår hvordan det

Polypper med tentakler. De minner om maneter, sett fra undersiden. 

fungerer, må vi vite at koraller er et samliv mellom to organismer. Selve koralldyret består av individuelle polypper, som er stablet oppå hverandre. Det kan være millioner av dem, og de kan minne om maneter (korallenes nære slektning) som er festet til hverandre opp-ned. Ut fra hver polypp stikker det tentakler, som fanger opp partikler av mat som flyter forbi i vannet. 

Koraller lever i næringsfattig vann, og det er få godsaker som flyter forbi de fastsittende dyrene. I samliv med hver polypp lever det derfor en alge. Den befinner seg inni polyppen. Disse symbiontene, i dinoflagellat-slekten Symbiodinium, forsyner korallen med 90 prosent av energien den trenger. Til gjengjeld får den et tilsynelatende trygt oppholdssted. For bare 40 år siden trodde alle forskere at det var snakk om én eneste art av symbiont. Nå vet vi at det er snakk om store mengder arter, som alle har litt ulik biologi. 

Når vannet blir varmere eller kaldere enn normalt, blir disse algene inne i polyppen giftige. Korallen foretar da en genistrek, ved å kaste ut algen. Det er disse algene som gir korallene farge, og gjennom å hive leieboeren på dør, blekes dyret. Miljødebatten har tolket dette som en katastrofe, men det er i virkeligheten det motsatte: en tilpasning for overlevelse. Det er en genistrek, utviklet gjennom millioner av år med evolusjon. Helt sentralt for å forstå hvorfor det er så gunstig, er erkjennelsen av eksistensen av utallige arter av Symbiodinium. Når den gamle algen er kastet ut, tar koralldyret inn en ny. Denne har andre miljøpreferanser, enten for varmere eller kaldere vann, høyere eller lavere saltholdighet, eller andre miljøparametre. Da er den ikke giftig. Det geniale er at korallen slipper å endre sin genetikk for å tilpasse seg nye miljøbetingelser. De plukker i stedet opp en annen alge som flyter forbi i vannmassene. De aller fleste ganger restitueres derfor korallen etter bleking. Men de kan også dø. Hvordan takler revene dette?

Det er her miljødebatten er på det styggeste. Forskere nevner nemlig svært sjeldent den gjenvekst som skjer etter korallbleking og død. La oss ta året 2016. Da døde enten 95%, 50% eller 30% av korallene på deler av GBR – avhengig av hvilken forsker eller overskrift man velger å forholde seg til. Forskerne så imidlertid bare på koraller på meget grunt vann, nemlig dem som lever mindre enn to meter under havflaten. Det utgjør kun en ørliten del av korallrevene, og er selvfølgelig den delen av revene som er sterkest påvirket. En nylig studieviste at koraller på dypere vann (ned til mer enn 40 meter) ble langt mindre bleket. Professor Peter Ridd ved James Cook University i Townsville i Australia anslår derfor at mindre enn 8% av revet døde. Det høres fremdeles vesentlig ut, men vi må da huske at det skjedde en 250% økning i korallene mellom 2011 og 2016, for hele den sørlige delen av GBR. Koraller regenerer raskt. Det nevnes ikke i den offentlige debatten. Miljøorganisasjonene vet det ikke. 

Og så kommer kanskje det viktigste argumentet av dem alle, nemlig: korallbleking er ikke noe nytt. En ny artikkel i frontiers in Marine Science  viser at korallbleking alltid har funnet sted, og ikke er noe vanligere i dag, enn tidligere. De beskriver korallbleking siden år 1575. Den aller første korallbleking ble forøvrig beskrevet for GBR allerede i 1930, av Charles Maurice Yonge (Yonge, CM (1930), Great Barrier Reef Expedition, 1929-29: Scientific Reports, British Museum). 

Kolonien til venstre ble ikke bleket. De levde med en annen alge enn kolonien til høyre, som kastet ut algene. 

Hos en koloni polypper er det slik at det alltid vil være noen få som velger andre symbionter. Denne vesle prosenten kan overleve episoder med alvorlig bleking, og så vokse raskt oppå de skjelettrestene som finnes. Bare på én eneste kvadratcentimeter med koraller finnes det omtrent én million symbionter, og i snitt dobler de seg hver syvende dag. Etter en alvorlig blekingsepisode kan det derfor oppstå en ny koloni koraller, med bedre tilpassede alger som dominante. Det vanlige er: i løpet av ti år reetableres de aller fleste koloniene av døde koraller

Larvene til koralldyrene flyter omkring i vannmassene. Bare 25 prosent av dem har med seg den symbiontiske algen fra foreldrene. 75 prosent av dem etablerer seg med alge først når de slår seg ned, og begynner et liv på bunnen. Dette gir stor fleksibilitet med hensyn til tilpasning for endrede miljøbetingelser. Og det er viktig. Larvene kan drive svært langt med havstrømmene, og slå seg ned på grunt eller dypt vann.  Som vi har sett er det store temperaturforskjeller mellom nord og sør på GBR, og mot ekvator er det enda varmere. Vanntemperaturen varierer også med dybden. Larvene må tilpasse seg disse variable forholdene. Det har de lært seg gjennom millioner av år. 

Hvilke arter dør?
For å forstå korallbeleking må vi også vite noe om hvilke arter som rammes. Det er først og fremst de som lever kort. Det vil si: steinkoraller (plate corals) og kronhjortgevirkoraller (staghorn corals). De virkelig

Staghorn coral (kronhjortgevirkorall).

massive og lenge-levende korallene, som likner store steinblokker eller kuler, blekes sjeldent. De legger ned store mengder kalsiumkarbonat i sine strukturer, og blir heller ikke ødelagt av bølgene fra sykloner. Stein- og kronhjortgevirkorallene holder det gående under prinsippet: lev raskt og dø ung! Mange av dem er vakre, men må betraktes som et slags ugress på revene. Den første store syklonen vil som regel ta rotta på dem. De er for skjøre til å tåle hard fysisk medfart. 

Kulde har vært problemet
Våre nålevende revdannende koraller utviklet seg i en tid da verden var omtrent 10 grader høyere enn i dag. Den gang var det palmer langs kysten av Antarktis. For 35 millioner år siden begynte istidene. Havnivået falt, og havet ble kjølt ned. For 18 000 år siden var siste istid på sitt kaldeste og mest intense. Havnivået var da minst 120 meter lavere, og ingen av de nåværende korallrevene fantes.

Gjennom disse 35 millioner år ble korallene presset mot tropene, hvor havtemperaturen om vinteren holdt seg over 16-18 grader. Flest av dem er det rundt ekvator, og her hvor vannet er på sitt varmeste er det færrest episoder med alvorlig korallbleking. Gjennom sin historie har korallene hatt det vanskeligst i kalde perioder, med raske temperatursvingninger. Selv i de varme mellom-istidene har de slitt med raske nedkjølinger. Studier av 7 000 år gamle fossile korallrev i Sør-Kinahavet, viste høye dødsrater hvert femtiende år, knyttet til ekstra kalde vintre. De fleste forskere tror de fleste utryddede korall-artene forsvant i kalde perioder. Da temperaturen var på et minimum under hver istid, var antakelivis revenes utstrekning redusert med 80%, og kalkdanningsraten med 73% i forhold til i dag

Da den siste istiden opphørte, ekspanderte korallrevene. For omtrent 10 000 år siden var det omtrent 2,1 grader varmere vann i koralltriangelet (5,7 millioner kvadratkilometer hav rundt Indonesia) enn i dag. Korall-livet blomstret. Senere ble det kaldere, og korallivet på kloden ble redusert. For rundt 1 000 år siden var det omtrent 0,65 grader C varmere i Stillehavet enn i dag, og korallene trivdes.

Mange årsaker til koralldød
Klimadebatten preges av påstanden om at koraller blekes ved høyere temperaturer. Det er sant, men det samme skjer ved lave temperaturer. I tillegg drepes koraller av sykdommer, kraftig nedbør (endrer saltholdighet), stor stråling fra klar himmel, og i stor konkurranse med sjøgress.

Den grafiske framstillingen nedenfor er fra Osborne 2011, og viser fordelingen av korall-dødsårsaker på korallrevene:

A. planci er tornekronesjøstjerne. 

Det store bildet er altså:

  1. Bleking skyldes ikke alltid høyere temperaturer
  2. Bleking er ikke ansvarlig for de fleste tap av koraller, men er snarere den minst viktige faktoren
  3. Koraller kan raskt respondere på forstyrrelser, og erstatte ødelagte korallrevområder innen et tiår
  4. Bleking, enten den fører til koralldød eller ikke, er en del av seleksjonsprosess som fører fram til bedre tilpassede bestander

Tornekronesjøstjernene
På 1960-tallet ble det hevdet at GBR var truet av tornekronesjøstjerner (Acanthaster planci: COTS). De spiser koraller. Vi kan forstå det på samme måten som gresshopper på land, som kan gjøre rent bord i bondens kornavlinger. Langt senere ble det påstått, høyst sannsynlig feilaktig, at avrenning fra land førte næringsalter ut på revene, som førte til at larvene til disse sjøstjernene overlevde i større mengder. Langt ut fra land betyr imidlertid denne eutrofieringen svært lite. Senere har vi også lært at revene raskt kommer seg etter slike COTS-utbrudd. Dessuten har vi geologiske bevis for at disse sjøstjernene har befunnet seg på revene i årtusener. Like fullt; en rekke forskere har hoppet på ideen om at tornekronesjøstjernene er noe nytt.

Tornekronesjøstjerner er altså ikke noe nytt. De har vært der i årtusener. Korallbleking er ikke noe nytt. Det har vært der i uminnelige tider. Poenget er: Før 1960-tallet var det ingen tilstede for å rapportere det. Våre manglende historiske kunnskaper om arter, økosystemer og historisk variasjon, tolkes i våre grønne tider som: Det er mennesket og vår dårskap som brakte dem hit. Og de skal gjøre umåtlig stor skade. Denne måten å forstå verden på kan forstås på mange måter. For forskersamfunnet representerer disse påståtte miljøtruslene en nærmest ubegrenset finansieringskilde. Tusener av forskere lever av forestillingen om verdens kommende miljøundergang. Blant dem: korallrevenes død. 

Havforsuring
Jeg har tidligere skrevet om havforsuring, som et kolossalt overdrevet problem. Og nettopp havforsuring hevdes å være den andre store trusselen mot koraller. De bygges opp med kalsiumkarbonat, og enkelte forskere hevder kalsifiseringen (kalkdannelsen) vil reduseres i et mindre basisk hav. Det refereres ofte til en artikkel av De´ath et al, 2009. Akkurat som trær som produserer årringer, lager koraller tydelige årlige lag med kalsiumkarbonat. Tykkelsen og tettheten av disse lagene benyttes for å indikere kalkdanningsraten, hvilket også indikerer vekstraten. I artikkelen fra 2009 hevdet forfatterne at kalkdanningsraten var redusert etter 1990. Artikkelen er imidlertid belemret med svært alvorlige feil. Professor Peter Ridd et al. gikk igjennom dem i en artikkel i Marine Geology i 2013. Her viser de at det var instrumentfeil i målingen av korall-lagene. De ble målt til å være langt mindre enn de i virkeligheten var, og det gav falske bevis for en redusert vekstrate. Det andre problemet i artikkelen var knyttet til en alderseffekt. Den gikk ut på at prøvene var samlet under to forskjellige perioder, og med forskjellig fokus. De første prøvene ble innhentet på 1980-tallet, og omhandlet bare store og gamle individer. Ofte flere meter store. De andre prøvene ble ble samlet tidlig på 2000-tallet, og dreide seg bare om knøttsmå individer som var noen millimeter store. På dette grunnlag kunne de ikke trekke de konklusjonene de gjorde. Konklusjonen var helt gal. Ved å repetere undersøkelsen med prøver som kan sammenliknes, ble resultatet en økt vekstrate. Se figuren nedenfor.

Kalkdanningsrater (venstre) slik de ble presentert av De´ath et al (2009), og (høyre) korrigert for feil (Ridd et al 2013). De prikkete linjene angir usikkerhetsmarginene. 

Piers Larcombe og Peter Ridd og har gått igjennom en rekke andre publikasjoner som hevder at det går dårlig med GBR, knyttet til eutrofiering, tornekronesjøstjerner og korallbleking. De finner feil og gale konklusjoner i alle. Blant annet undervurderer forfatterne betydningen av store sykloner. Se denne publikasjonen

Tilpasset endring
Korallrev må sees på som dynamiske systemer, som aldri er stabile. Her svikter nesten alle de alarmistiske aktørene i miljødebatten: Endring skal være unaturlig, menneskeskapt, og alltid skadelig. Et eksempel fra øya Tiahura i

Den grønne stiplede linjen representerer prosentvis dekke av sjøgress. 

Fransk Polynesia kan illustrere poenget med naturlig variasjon.  I en studie som strakk seg over 32 år gikk forskerne gjennom episoder med storm, tornekronesjøstjerne og korallbleking. Som illustrert i figuren fra Lamy 2016 førte et utbrudd av tornekronesjøstjerne (COTS) mellom 1979 og 1982 til at 80 prosent av korallene forsvant. I 1991 var det helt reetablert. I mellomtiden var det episoder av korallbleking (små grå piler), og i 1991 inntraff en alvorlig syklon. I år 2000 var koralldekket oppe i hele 50%, til tross for tre episoder av korallbleking. Etter år 2006 har koralldekket blitt redusert på ny, grunnet et nytt utbrudd av COTS, samt en ny syklon. 

Perioden for å hente seg inn igjen etter alvorlige hendelser på Tiahura, er mellom 7 og 10 år. Mange andre studier forteller om samme rehabiliteringsperiode, men enkelte steder kan det ta fra 10 til 20 år. Ved El nino-episoden på Scott Reef på GBR i 1998 døde mellom 80 og 90 prosent av de levende korallene i de øverste tre metrene, og halvparten av slektene av koraller ble borte. Likevel erklærte forskerne: Innen 12 år var koralldekket, rekrutering, diversitet og samfunnsstruktur tilsvarende det vi så før korallblekingen. 

Konklusjon
Debatten om koraller og overlevelse har i stor grad vært preget av en australsk forsker med navn Ove Hoegh-Guldberg. Helt siden hans første Greenpeace-finansierte studie i 1999, har han promotert ideen om korallenes utdøing. Det har gitt ham kolossale medieoppslag. Hans gjennomslag i pressen er imidlertid noe som følger alle dommedagsprofeter. Hans tre sentrale poeng har vært: 1) Bleking er et bevis på at korallene er presset til sin ytterste grense, 2) Bleking vil tilta med global oppvarming, og 3) Korallene kan ikke tilpasse seg. Intet av dette stemmer med kunnskapene i moderne marinbiologi, slik det er beskrevet ovenfor. Korallbleking er rett og slett en genial overlevelsesstrategi, og korallrev restitueres etter relativt få år. Dessuten representerer blekingen ikke den viktigste trusselen mot koraller. Fleksibiliteten i korall-alge-samlivet er den aller viktigste faktoren som ligger bak den evolusjonære suksessen til denne bemerkelsesverdige dyregruppen. 

Over 30,000 Scientists Declare Climate Change A Hoax

A staggering 30,000 scientists have come forward confirming thatman-made climate change is a hoax perpetuated by the elite in order to make money. 

One of the experts is weather channel founder, John Coleman, who warns that huge fortunes are being made by man-made climate change proponents such as Al Gore.

Natural News reports:

In a recent interview with Climate Depot, Coleman said:

“Al Gore may emerge from the shadows to declare victory in the ‘global warming’ debate if Hillary Clinton moves into the White House. Yes, if that happens and the new climate regulations become the law of the land, they will be next to impossible to overturn for four to eight years.”

Climate change proponents remain undeterred in their mission, ignoring numerous recent scientific findings indicating that there has been no warming trend at all for nearly two decades.

Al Gore’s dire predictions of the melting of polar ice on a massive scale have proved to be completely false. 

In fact, in 2014 – a year that was touted as being “the hottest ever” in the Earth’s history – there were record amounts of ice reported in Antarctica, an increase in Arctic ice, and record snowfalls across the globe.

Top Scientist Resigns:‘Global Warming is a $Trillions Scam — It has Corrupted Many Scientists’

Debunking the “97 percent” lie

On top of those “inconvenient truths,” the White House’s assertion that 97 percent of scientists agree that global warming is real has been completely debunked. 

Several independently-researched examinations of the literature used to support the “97 percent” statement found that the conclusions were cherry-picked and misleading.

More objective surveys have revealed that there is a far greater diversity of opinion among scientists than the global warming crowd would like for you to believe.

From the National Review:

“A 2008 survey by two German scientists, Dennis Bray and Hans von Storch, found that a significant number of scientists were skeptical of the ability of existing global climate models to accurately predict global temperatures, precipitation, sea-level changes, or extreme weather events even over a decade; they were far more skeptical as the time horizon increased.”

Other mainstream news sources besides the National Review have also been courageous enough to speak out against the global warming propaganda – even the Wall Street Journal published an op-ed piece in 2015 challenging the Anthropogenic Global Warming (AGW) pseudoscience being promulgated by global warming proponents.

And, of course, there are the more than 31,000 American scientists (to date) who have signed a petition challenging the climate change narrative and 9,029 of them hold PhDs in their respective fields.

But hey, Al Gore and his cronies have also ignored that inconvenient truth, as well.

Many of those scientists who signed the petition were likely encouraged to speak out in favor of the truth after retired senior NASA atmospheric scientist John L. Casey revealed that solar cycles are largely responsible for warming periods on Earth – not human activity.

Al Gore and cronies continue getting richer from the global warming hoax

But the global warming crowd continues to push their agenda on the public while lining their pockets in the process. 

If you’re still inclined to believe what Al Gore has to say about global warming, please consider the fact that since he embarked on his crusade, his wealth has grown from $2 million in 2001 to $100 million in 2016 – largely due to investments in fake “green tech” companies and the effective embezzlement of numerous grants and loans.

You might want to take all of this information into serious consideration before casting your vote in the November election.

Sources: NaturalNewsYourNewsWireGlobal Warming PetitionPeer-Reviewed Research;