“Nå ber EAT oss om å bli hysteriske og miste gangsynet. Det velregisserte showet de holdt i Aulaen sist uke, fikk oss ned i skyttergravene. Der kan vi ikke være. Dialogen om klimaløsninger må skje i åpent lende med fakta som det eneste tillatte våpenet.”
Fakta:
Co2 har liten sammenheng empirisk med hva klima gjør, så nær som at når det blir varmere stiger Co2-nivået i god stund i etterkant fordi havet bruker lang tid på oppvarming. Dette er som man kan forvente av livets gass. I perioder av “klimatisk optimum” skilles mer av sporgassen ut av havet slik at økosystemet og liv kan nyttegjøre seg av en varm periode. Varme perioder er derfor historisk kjent som høytider for mennesket, som den Romerske varme periode. http://joannenova.com.au/global-warming-2/ice-core-graph/ https://www.tv2.no/a/7010201/
Metan i de mengder mennesket kan forårsake har absolutt ingen effekt på klima selv om man legger “drivhusteorien” til grunn. I spekteret der man ser de forskjellige gassers evne til og absorbere varmestråling, dekkes Co2 i stor grad, men Metan nesten fullstendig av vanndamp. Selv med drivhusteorien til grunn kan ikke samme varme absorberes to ganger. Ellers kunne man jo gått i dybden på hvor varmen som absorberes ender opp, i størst grad som stråling ut i tomme rommet, men skal la det ligge. https://wattsupwiththat.com/…/methane-the-irrelevant-green…/ https://www.americanthinker.com/…/methane_madness_science_d…
Man kan fortsette med eksempler som skyter ned hele klimahysteriet til man nærmer seg Dickens Samlede Verker, men en ting er sikkert. Klimahysteriet handler ikke om vitenskap eller faktiske forhold. Skal man legge faktiske forhold til grunn kan vi sortere hele klimasaken under “død og begravet” der den hele tiden har ligget til noen fant den ett brukbart verktøy for å tre nisselua ned over nakken på folket.
Vi kan like gjerne diskutere nisser, troll og dodraugen..NATIONEN.NO
I Jakten på klimaendringene vil NRK få oss til å tro at konsekvensene av vår manipulering av klimaet allerede har rammet oss. Statskanalen prøver å bevise at svært mye i norsk natur er endret: Folk i Asker og Bærum kan få problemer med å vaske T-skortene helt hvite, og de økte snømengdene i fjellet truer hyttetak. Journalistens og fotografens problem er imidlertid: De har et alt for statisk syn på natur og menneske. De etablerer en slags idealtilstand for dyr, planter, økosystemer, vær og vind, samt matproduksjon, hvorfra avvik betraktes som menneskeskapte og farlige. Det er ikke så rart, for slik har vi blitt opplært til å tenke. Det indoktrines i norsk skole hver eneste dag. MDG vil attpå til ha inn i grunnloven; vi alle har krav på et stabilt klima. Det synliggjør de samme manglende hullene i uvitenheten.
I naturen, og for all matvareproduksjon og høsting, er det endringer og forandring som er regelen. Der ute er ingen ting stabilt. Spør en bonde. Eller en molteplukker. Alt varierer gjennom tid og rom. I de kalde årene under Den lille istid, regnet det ekstra mye i vårt land. Og været var vilt. Nedbøren førte til at kornet kunne bli angrepet av en sopp, kalt meldrøye. Når folk spiste denne dævelskapen, fikk de i seg giftstoffet ergotamin. De ga hallusinasjoner, kramper, rare følelser i huden, panikk, angst, koma og koldbrann. Og ofte manglende melkeproduksjon hos kvinner. Sykdommen ble kalt antoniusild. Når fiskere gikk ned på havet i disse vindfulle årene, pekte kirken ut syndebukker som
skulle ha brukt svart magi for å reise stormen. I 1695 ble Johanne fra Kvæfjord brent som den siste heks i Norge. Hun hadde alle symptomer på antoniusild; gjennom meldrøye forårsaket av det kalde og våte været, som var svært annerledes det folk hadde levd med under Middelalderens varmeperiode.
Enkelte vintre har ikke isen på Østersjøen lagt seg, et annet år gjorde det mulig for kong Karl X Gustav å angripe Jylland ved å gå tørskodd på frossent vann fra Sverige. Under Middelalderens varmeperiode ble det tørt i Nord- og Sentralamerika. På Yucatanhalvøya drev mayaindianerne et avansert landbruk, avhengig først og fremst av det årlige sommerregnet. Sterkt redusert nedbør på 700 og 800-tallet, og senere på 1000-tallet, satte deres matproduksjon på en prøve. Det ble sult og krig, og langsomt bukket mayakulturen under. På den sørlige delen av høylandet snakker vi om en total undergang. Fra en mayabefolkning på 14 millioner på 700-tallet, var det noen få titusener tilbake da spanjolene kom på 1500-tallet. I dag vet vi med ganske stor sikkerhet; de ble tatt av varmen og tilhørende tørke. I Asia førte imidlertid varmen på samme tid til økt monsunregn, og kulturell oppblomstring.
Vi må forstå: Det er stabilitet som er unormalt. Det er her svært mye av miljø- og klimadebatten kræsjlander. Den grønne ideologien har lullet oss inn i en forestilling om naturens idealtilstand.
NRK-produksjonen har tatt for seg en rekke temaer, som skal bevise vår menneskelige påvirkning av klimaet. Jeg går gjennom hver av dem.
Brunt ferskvann Jakten på klimaendringene forteller at ferskvannet i Norge blir brunere, og klimaendringene skal være én av faktorene bak. De andre nevnes ikke. Mer avrenning av jord og humus til rennede og stillestående vann, hevdes å være forklaringen. Samtidig har forskningen de siste årene fokusert på mindre surt vann, etter 1970-tallet. Da blir det reduserte svovelmengder i vannet, og derfor mer utvasking av humus. Ifølge en artikkel på forskning.no hevder forskere fra University College i London, publisert i Nature, at det ikke er klimaendringene som ligger bak det brune vannet, snarere resultatet av kampen mot forsuringen i tiårene bak oss. Forskning.no-artikkelen linker forøvrig til en artikkel fra NIVA, som heter: Økt humusinnhold i vann er relatert til sur nedbør og ikke til klimaendringer. Denne har NIVA fjernet. Hvorfor?
Artikkelen på forskning.no hevder noe interessant: Når elvene blir brunere, kan det faktisk være tegn på en mer naturlig tilstand.
Tregrensen på vei oppover I perioder av den postglasiale varmeperioden, fra ca år 8000 til 3000 før Kristus, vokste det furutrær på Hardangervidda. Breene var stort sett smeltet vekk. Det er derfor ikke noe nytt med en høyere tregrense i Norge.
Det er riktig at tregrensen er på vei oppover, og nordover. Spørsmålene er : Hvorfor, og hvor mye? Jakten på klimaendringer nevner bare én årsak: menneskeskapte klimaendringer. Langt viktigere er imidlertid den endrede utmarksbruken. Det er mindre beiting og hogst. Landbruket fram til 1960-tallet var preget av både geiter, hest og kyr i utmark. Disse dyrene beiter ikke lenger utenfor gården, med det resultat at åpne partier gror igjen. Sætervoller og slåtteteiger får ikke lenger føling med ljå, og bjørkeløv sankes ikke til vinterfôr. Hogsten endres, og vi driver ikke lenger med tjærebrenning, fyrer ikke opp kullmiler, og trenger ikke ved til ysting på sætra. Derfor er det bare noen få prosent av skogdekket som brer seg, som kan føres tilbake til klimaendringer. Endret utmarksbruk ligger bak skogens erobringer. Studier som har sett på skogens vandring mot nord konkluderer med at hastigheten ser ut til å være rundt 100 meter i året, og hevder at modellene gir kraftig overdrevne effekter av klimaendringer. Generelt har forskere som deltok i klimaforskningsprosjektet PPS Arctic, under Det internasjonale polaråret (2007-08), stilt spørsmålstegn ved gyldigheten av modellprediksjonene. Verken i Nord-Amerika, Europa eller Sibir fant de noen hurtig invasjon av tundraen, slik modellene forteller. Fortsetter utviklingen som nå, vil rundt to prosent av arktisk tundra ha gått tapt ved slutten av århundret (fra et intervju med NINA-forsker Annika Hofgaard på forskning.no).
Mindre snø i lavlandet – kortere skisesong Gjennom flere tiår har vi blitt fortalt: Snøvær er noe som hører fortida til (CRU, University of East Anglia, 30/3-2000).
Snøens forsvinning er én av de mange truslene vi presenteres for i klimadebatten. Det sies: Vår skikultur går mot slutten, og norsk identitet trues. Utallige er de skiløpere, klimaforskere og politikere som har hevdet tragedien. Men husk: Da Holmenkollbakken skulle anlegges i 1870, var problemet hvor den skulle ligge. Det var jo stadig snømangel.
Så la oss se på faktagrunnlaget. Alle figurene nedenfor er fra nettstedet Climate4you, som henter data fra de offisielle statistikkene. Her ser vi: Globalt er det svært liten endring. Snødekket er stort sett slik det har vært tidligere. Og for Oslo-området: Snøen kommer like tidlig som før, men forsvinner litt tidligere. Er det en tragedie, at vi får et par uker med blomster før 17. mai? Er ikke det egentlig noe alle ønsker seg?
Bjørkemåler i Varanger Våre nordlige og alpine økosystemer kjennetegnes av enorme forekomster av enkeltarter, som opptrer gjennom kortere perioder. Altså store svingninger. Alle har hørt om myggen og knotten på Finnmarksvidda, som kan plage vettet av folk og fe gjennom noen sommeruker. Tilsvarende kan det opptre insekter som kalles målere. Det er flere arter av dem. Noe slikt som hvert tiende år formerer disse seg i store mengder, og larvene har den uvanen at de spiser bjørkeblader. De kan gjøre rent bord, og i løpet av få dager tygge et grønt tre fritt for løv. Gjentar det seg tre påfølgende år, dør den overjordiske delen av treet. Røttene kan overleve. Det etterlater bjørkeskogsområder som skjeletter, som ser skremmende ut. NRK hevder klimaendringene forverrer ødeleggelsene, ved at det har kommet inn en ny art som opptrer i tillegg til fjellbjørkemåleren: liten frostmåler. Når disse opptrer tidsmessig etter hverandre, klarer ikke trærne seg. Og det skal ha blitt vanligere. Problemet er: man må kjenne bjørkemålerangrepene gjennom lengre tid, og ikke minst intensiteten av dem. Forskerne har brukbare data for hyppigheten av angrep gjennom de siste 140 år. Men de kjenner ikke den historiske intensiteten. Det antas utelukkende at en vanligere forekomst av liten frostmåler vil kunne gi kraftigere angrep, altså gjennom flere påfølgende år. Men fordi de ikke kjenner den historiske intensiteten, er de forsiktige med å trekke bastante konklusjoner. I Abisko-dalen nord i Sverige kjenner vi til et kraftig angrep i årene 1954-1955, hvor skogen ble fullstendig plukket fri for blader, og stort sett måtte skyte nye skudd fra bakken i 1956. Det var før menneskelige utslipp av drivhusgasser hadde noen betydning, og skjedde i tillegg i en periode hvor temperaturer i Skandinavia var på vei ned.
Tareskogen forsvinner På 1970-tallet skjedde noe underlig langs den norske kyst, fra Trøndelag til russegrensen: Tareskogene begynte å forsvinne. Store frodige belter av sukker- og stortare ble beitet ned av mengder av Drøbak-kråkeboller. Det kunne være opp til 120 voksne individer per kvadratmeter, og de gjorde rent bord. Det som hadde vært svaiende marine skoger nedenfor tidevanns-sonen, fulle av både dyre- og planteliv, ble liggende som en havets ørken.
En del år senere, antakeligvis rundt årtusenskiftet, kom problemet også til Skagerrak og Vestlandet, hvor mellom 80 og 90 prosent av tareskogene ble registrert forsvunnet i perioden 2004-2006. I farvannene som her ble rammet, var det imidlertid bare sukkertaren som ble borte.
De politiske aktørene på den tiden, blant annet miljøvernminister Helen Bjørnøy hevdet at utviklingen er skremmende og dramatisk, og en bekreftelse på at klimaendringer ikke er teorier som truer langt inn i fremtiden, men at vi allerede nå får direkte konsekvenser i vårt nære økosystem.
Månedlig temperaturutvikling i havområdet 65-67 grader nord, 10-13 grader øst, i 0-100 metrs dyp. Hentet fra KNMI Climate Explorer.
Poenget er imidlertid det motsatte av global oppvarming: Kråkebollene kom opp fra dypet fordi vanntemperaturen hadde gått ned. Det ser vi i vedlagte figur. Drøbakkråkebollen er nemlig en kaldtvannsart, som begynte å trives i det kaldere vannet nærmere havoverflaten. Det er også dette forskeren Hartvig Christie påpeker i Jakten på klimaendringene – men journalisten presenterer det i en kontekst hvor global oppvarming er problemet.
Da temperaturen steg fra 1990, begynte problemet å løse seg. Kråkebollene forsvant ned i dypet. Tareskogen har kommet igjen på store deler av kysten, selv om problemet er forskjellig for stortare og sukkertare. Men nok en gang er poenget: Naturen er ikke stabil. Alt svinger gjennom tid.
Endret vær Programmet hevder at det kommer 18 prosent mer nedbør enn for 115 år siden. Det er en merkelig fokus, for det er uinteressant hvor mye det regnet i 1904. Det interessante må være: hvor mye nedbør kom det i de siste 30 årene, mot den forrige 30-årsperioden? Eller helst: Er de 30 siste årene våtere enn de 200 siste?
Men igjen: det ville vært bemerkelsesværdig om de to 30-årsperiodene viste lik nedbør. For alt svinger gjennom tid og rom, ikke minst vær og klima. Vi må derfor forvente at nedbøren går opp, eller ned. Forandring er ikke bevis på en katastrofe, det er bare et tegn på at naturen oppfører seg slik den alltid har gjort. Programmet hevder at de kraftige regnbygene har blitt nesten dobbelt så kraftige. De har imidertid tall fra svært få målestasjoner, så statistikken er mer enn tvilsom. De maler imidlertid ut dommedagsscenariene: mer kloakk i sjøen, mer bakterier, og dårligere badevann.
Antall ekstremværhendelser i perioden 1994-2018. Utviklingen er nedadgående. Framstillingen er laget av statistikeren Kjell Stordahl.
Og så følger en lang sekvens om dårlig vær. Ja, for det er akkurat det regnet i Bergen, Kristiansand og Skjåk handler om: VÆR. Det er uinteressant.
Vi har hatt mye kraftigere og mer ødeleggende flommer i Norge tidligere. Det er nok å nevne flommen Storofsen på Østlandet i juli i 1789, flommen i Gauldalen i 1345, og orkanen Galnemåndag som rammet Vestlandet i mars 1822. Disse kom under perioder med kaldt vær. Men det vesentlige er: Det blir ikke mer ekstremvær i Norge. Statistikken presentert i figuren ovenfor har data fra Meteorologisk institutt. Tilsvarende er dødsraten for ekstremvær betydelig avtakende. Det er altså ingen ting å gråte for!
Hetebølge og tørke Sommeren 2018 var varm og tørr. Men vel og merke: i deler av landet. Jakten på klimaendringene tar varmen og den manglende nedbøren Sør- og Midt-Norge som et bevis på menneskeskapte klimaendringer. Igjen: Det handler om vær. Utallige ganger opp gjennom historien har deler av Norge, eller deler av Europa, vært varmt og knusk tørt. 1917 var et slikt år i store deler av landet. Og som vi alle har hørt: 1947. Den sommeren var det utallige skogbranner på Sørlandet. I 1901 var det en hetebølge over hele landet, det samme i 1904. I 1925 var det vannmangel i Berlin, på grunn av hete og manglende nedbør. Regnfulle eller tørre somre kommer og går. Én enkelt varm og tørr sommer er intet bevis bevis for noe som helst. Hvis man da ikke er journalist i NRK, eller jobber i Cicero.
Og så trekker NRK-innslaget konsekvensene av tørken, for landbruket. Det er riktig: korn og gress gikk det dårlig med, bortsett fra tredjeslåtten av gras. Den ble bra. Men mye annet gikk godt. Sauene hadde det ypperlig i fjellet, og ble feite som julegriser. Potethøsten ble trestjerners, fisken i høyfjellet hadde det bra, og det ble et kronår for honning. Steinsoppen bugnet, slik den gjør etter varme og tørre somre. Juletrærne var finere enn noen sinne, fordi tørke ikke tillot soppen Sydovia polyspora å ødelegge dem. Og fruktavlingene var rekordstore, med langt søtere og bedre frukt enn vanlig. Tallene nedenfor er tonn, med snittverdien for perioden 2010-2017 i parentes
2018-avlingen av moreller var den største i Norge gjennom tidene. Og kvaliteten var fantastisk.
Smelting av isbreene Flere av isbreene i Norge trekker seg tilbake. Da oppdager vi: under dem finnes rester av menneskelige aktiviteter. Og av ville planter. Også på Svalbard ser vi nettopp det siste. Det betyr: Breene har vært mindre tidligere, eller helt borte. I den postglasiale varmeperioden, 8 000 – 3 000 år før Kristus, var Norge muligens helt uten slike ansamlinger av is. Og de var antakeligvis mindre enn i dag, i varmeperiodene for 2 000 og 1 000 år siden. Vi har fullt av beretninger fra de siste hundreårene, om breer som trekker seg tilbake, eller rykker fram. Det er intet nytt, og foregår som helt naturlige prosesser.
Palsmyr Akkurat som for breene, er palsmyr (steder på en myr med en kjerne av permanent frosset is, som stikker opp som kuler) et fenomen som kommer og går, med vekslende klima. Etter siste itid, har det skjedd flere ganger. Jakten på klimaendringene påstår at «noe er galt». De setter opp en idealtilstand: Myr i store deler av Finnmark skal være palsmyr. Det er en gal måte å forstå naturen på. Om biologer «blir rystet eller triste» over en frossen kul i terrenget som blir borte, burde de kanskje gå tilbake til skolebenken.
Fjellreven og sjøfuglene Den sjarmerende fjellreven er en truet dyreart. Det kan være flere faktorer som ligger bak bestandenes tilbakegang, ikke bare et varmere klima. Intens jakt var årsaken til den kraftige nedgangen fram til 1930, da den ble fredet. Etter dette har arten aldri kommet seg. I 2018 var forøvrig ynglingen god de fleste steder i landet, bortsett fra i de to nordligste fylkene. Troms og Finnmark hadde imidlertid en kald vår og sommer, med lite smågnagere.
Noen av sjøfuglene har hatt en sterk tilbakegang, enkelte steder: Lunde, alke og lomvi. Men igjen: årsakene kan være flere. Våre fremste eksperter på sjøfugl er nøye med å påpeke at vi ikke må plukke ut noen enkle årsaksfaktorer. Det er også viktig å ta med seg at en rekke andre fuglearter har hatt vesentlige bestandsøkninger. Det er langt mer havørn (det kan ha betydning for flere av sjøfuglene), mer storjo, havsule, svaner og en rekke småfugler. Det ornitologiske bildet er sammensatt. Slik er det også for rovdyrene. I hele Europa har ulv, bjørn og gaupe har stor framgang de siste tiårene. Selv i Danmark er det nå ulv!
Lemen og rype Vi hører det innimellom: smågnagersvingningene skal forsvinne. Én av modellene sier: det skyldes klimaendringer. Sammenhengen er: ved mildvær om vinteren smelter snøen på toppen, og renner som vann ned gjennom snølaget. På bakken fryser det. Her nede er det ikke uvanlig et luftrom hvor smågnagerne lever vinterstid. Det kalles det subnivale rom. Det hevdes at det forsvinner.
Problemene er imidlertid mange. Det aller viktigste: Det finnes ikke data som støtter opp om forsvinningen av dette subnivale rom. Skal det sjekkes, må det graves tusenvis av snøprofiler over hele landet, som må sammenliknes med tilsvarende snøprofiler gjennom lange perioder bakover i tid. Slike data finnes ikke, og modellen er derfor ubrukelig.
Det er også problem et at smågnagersvingningene ikke har opphørt. I deler av landet var det gjennom noen år mindre markante topper og bunner. Men de har kommet tilbake. Det siste tiåret har vi hatt gode lemenår.
Og tilsvarende med rype. Bestandene av de to artene våre (fjellrype og lirype) preges av to viktige miljøfaktorer. Den første er temperaturen om våren. De nyklekte rypekyllingene spiser insekter, og på den tiden de ser dagens lys er kaldt vær et stort problem. Da kan de dø, noen år også foreldrene. Den andre faktoren er smågnagere. De år lemen og andre arter er borte, blir rypene utsatt for sterk predasjon. Og motsatt: Gode smågnagerår blir gjerne gode rypeår.
Det har vært mange dårlige rypeår på 2000-tallet, selv om den geografiske variasjonen har vært stor. Samtidig var det mange kalde år i fjellet. I 2017 bygget bestanden seg opp i store deler av landet, og 2018 var et kronår for rype. Det var varmt og godt i fjellet, og mye smågnagere. Unntaket var Troms og Finnmark, hvor vår og forsommer var kald, og uten disse små pattedyrene.
Dataene tyder på: Det er fremdeles naturen som styrer forekomsten av både lemen og ryper. Ikke menneskeskapte klimaendringer.
Fiskeriene våre – torsken Produsenten av Jakten på klimaendringene mener bestemt at torsken skal skride inn til Lofoten. Alt annet er unaturlig, og galt. De framstiller det som et stort problem, at fiskeren Frank må dra til Mehamn for å fangste skrei.
Alle de viktige marine fiskeartene våre responderer på endringer i havtemperatur, og andre miljøfaktorer. Gjennom årtusener har de forflyttet seg langs kysten. Når havvannet er «varmt», forskyves tyngdepunktet for torskens gyting nordover. Når vannet er «kaldt», forskyves det sørover. I periodene 1910-1940, og fra 1980 og framover, dro torsken mot nord. I perioden 1950-1970, forflyttet de seg sørover. Det har ført til kulturer og samfunn som har oppstått, og gått til grunne. Slik har det vært for torsk, som for sild. Slik har det vært i Norge, Sverige, og på Island. I de kaldeste årene under Den lille istid, forsvant torsken helt fra Island. Stedet Råkvåg på Fosen har et sildemuseum. Stedet ble bygget opp rundt denne fiskearten. Rundt 1950 forsvant den, og siden har den ikke dukket opp.
Man skal være sterkt angrepet av grønn stær, for å hevde at torskens vandringer langs kysten har noe som helst med menneskeskapte klimaendringer å gjøre. Havtemperaturen langs norskekysten styres av variasjoner i de store havstrømmene, som også endrer ismengdene i Polhavet.
Hva vi bør være glade for, er det enorme torskebestandene vi har kunnet fiske på de siste årene. Det har vært en gullalder for norsk torskefiske. Og forskningen er klar: litt varmere havvann er gunstig for torsken.
Svalbard
Permafrosten smelter under husene i Longyearbyen, forteller Jakten på klimaendringene. Det vil ubønnhørlig skje, om 1) husene ikke står på påler (mange gjør det, og befinner seg 1-2 meter over bakken), eller 2) ikke har et effektivt kjøleanlegg under huset. Så spørsmålet er: Har dette huset et velfungerende kjøleanlegg mot bakken? Er svaret nei, forvinner permafrosten under det. Det handler i så tilfelle om menneskelige tekniske inngrep, og har ingenting med klimaendringer å gjøre.
Erosjon langs kysten er et vanlig fenomen. Hus og hytter helt ned mot sjøen, vil alltid stå utsatt. Hytta som programmet presenterer, slik bildet viser det, sto opprinnelig nesten i vannkanten. Det vil alltid være et risikabelt prosjekt. Og den nye hytta befinner seg ikke på påler høyt over bakken.
Isbjørn Isbjørnbestanden ved Svalbard/Barentshavet økte med 42 % i perioden 2004-2015. Den antas å være på hele 3 000 dyr. Dyrene her går i hi på fast land, og er ikke kjent for å grave hi i snøen på isen. Det kan de gjøre enkelte andre steder på nordkalotten. Isbjørnen er en glimrende svømmer, og mange av bjørnene som hører med i Svalbard/Barentshavbestanden vandrer/svømmer til Franz Josefs Land. Det har de ingen problemer med.
Presentasjonen til NRK problematiserer at enkelte dyr må svømme for å komme til sine hi-områder. Det store bildet: at bestanden har vært i kraftig vekst, sier de ingenting om. Det er en meget kritikkverdig journalistikk, som burde klages inn til NRK – for brudd på de etiske retningslinjene. For noe som går aldeles utmerket, tegner de et bilde av det som går galt.
Når programmet tar opp Svalbard, kunne de også nevnt: For 10 000 år siden, ved avslutningen av siste istid, var det seks grader varmere på øya enn i dag. Det er en grunn til at det ikke nevnes.
Konklusjon Med Jakten på klimaendringene vil NRK skremme oss. Delvis gjør de det, ved å snu virkeligheten på hodet. Som i fortellingen om isbjørnen. Delvis gjør de det, ved å fortelle bare en del av historien. Som i fortellingen om torsken, som alltid har beveget seg opp og ned langs kysten – og hvor torskebestandene de siste årene har vært rekordstore. Delvis gjør de det, ved å vise at de besitter manglende kunnskaper om temaene de behandler. For eksempel den varierende klimahistorien etter siste istid, hvor breene har rykket fram og trukket seg tilbake. Og endelig vil de skremme oss ved å overdrive. For eksempel om hetebølger, og kostnader ved naturødeleggelser.
Samtidig er presentasjonen særdeles spekulativ i form. Vi får se gråtende bønder som må sende kuene til slakt, fortvilte hytteeiere som sitter igjen i en død bjørkeskog, eller en trist biolog og vadefugl som savner palsmyra si. Vi skal bli følelsesmessig engasjert. Da spiller det ingen rolle at innholdet er frikoblet fra kunnskap.
Da president Barack Obama i 2011 besøkte Australia, hevdet han at verden trenger en global klimahandlingsplan, slik at hans døtre kan oppleve Det store barriererevet – på engelsk kalt The Great Barrier Reef (GBR). Han er én av de mange som har hoppet på myten om at verdens korallrev er truet, og kun har noen få år igjen å leve. I denne artikkelen skal jeg vise at korallrev er noen av de mest stabile og tilpasningsdyktige økosystemer som finnes, og ikke har noen problemer med å tilpasse seg skiftende miljøbetingelser. Den motsatte forestilingen er basert på elendig biologi, og en sammenblanding av forskning og politikk.
Korallrevforskningen startet på 1960-tallet For å forstå hvorfor så mange roper ulv om korallrevene, må vi ha en klar erkjennelse av at man først begynte å forske på dem på 1960-tallet. Det betyr: Vi har fram til nå ikke hatt lange dataserier som forteller om de store svingningene revene har gjennomgått. Forståelsen av revene har vært statisk, og det påstås at de observerte endringene aldri har skjedd tidligere. Når tornekronesjøstjerner beiter ned korallene, eller når de mister fargen (korallbleking), blåses det fanfare i både vitenskapelige tidsskrifter og massemediene. Det hevdes at det representerer noe nytt, hvilket ikke er sant. Store endringer i korallsamfunnene har alltid funnet sted, men er beskrevet først de siste årene. La meg starte med å gi ett godt eksempel på dette; gyting på korallrevene.
Gyting på korallrevene – er det nytt? Ett av de mest spektakulære fenomen knyttet til alle korallrev, er gytingen som foregår på bestemte tider. Ved GBR skjer det sent på året, rett etter fullmåne. Nesten alle korallene gyter i løpet av én eller to netter. Det har en massiv visuell effekt. Fra lufta kan man se store flytende hvit-rosa belter av egg og spermier, langs hele det 2 000 kilometer lange revet. Hvert belte kan være flere kilometer langt, og flere titalls meter bredt. Også fra båt er det meget synlig, og man kan ikke unngå å se det.
Egg og spermier fra korallenes gyting sees her som striper i sjøen.
Til tross for denne enorme synligheten, ble gytingen «ikke oppdaget» før 1980-tallet. Den hadde gått forskningen hus forbi. Det betyr selvfølgelig ikke at koraller begynte å gyte på 1980-tallet. Det hadde de gjort i noen hundre millioner år. Den sene oppdagelsen (som aborginerne må ha kjent til gjennom årtusener) er knyttet til moderne forskningsmetoder. Tidligere observerte vi ikke fra satellitt, moderne havgående forskningsfartøyer var ikke bygget, og dykking med kompressluft og drakt var ikke funnet opp.
Her gyter korallene.
Det samme gjelder korallbleking, som jeg kommer til nedenfor. Det hevdes fra miljøvernere, politikere og endel forskere, at fenomenet har oppstått de siste tiårene, og er forårsaket av menneskeskapt global oppvarming. Akkurat som korallenes gyting er imidlertid korallbleking et fenomen som nylig har blitt beskrevet, men som har foregått i millioner av år. Det har ingen ting med menneskelig virksomhet å gjøre.
Forskeres reaksjon på disse to fenomen er interessant: Mens gytingen betraktes som ett av naturens undere – som er utviklet gjennom millioner av års evolusjon, skal korallbleking være noe nytt – forårsaket av menneskets forbrenning av kull. Leserne forstår hvor urimelig denne tolkningen er, men den er altså fullt salgbar under paraplyen «menneskeskapt global oppvarming».
Korallbleking Koraller liker seg i varmt vann. De aller fleste artene som lever på GBR holder i tillegg til i mye varmere vann, altså nærmere ekvator. Vi finner dem blant annet ved Indonesias og Thailands kyster. Her trives de i sjøtemperatur ved rundt
Kalkdanningsrate mot vanntemperatur for Porites-koraller.
29 grader C. I varmt vann vokser de raskere enn ved Australia, hvor havtemperaturen går fra 25 grader i sør, til 27,4 grader i nord. Koraller er i all hovedsak tropiske arter. Ved de sørlige delene av GBR er temperaturen omtrent 25 grader C, og her er kalkdanningsraten omtrent det halve av hva vi finner i Thailand. Den vedlagt grafen, publisert i Journal of Experimental Marine Biology and Ecololy, viser sammenhengen mellom kalkdanningsrate og temperatur.
Også i havet er det en rekke faktorer som varierer over tid. Havtemperatur er én av dem. Korallene har utviklet et mesterstykke av tilpasning for å leve godt med denne, og andre miljøvariasjoner. For å forstår hvordan det
Polypper med tentakler. De minner om maneter, sett fra undersiden.
fungerer, må vi vite at koraller er et samliv mellom to organismer. Selve koralldyret består av individuelle polypper, som er stablet oppå hverandre. Det kan være millioner av dem, og de kan minne om maneter (korallenes nære slektning) som er festet til hverandre opp-ned. Ut fra hver polypp stikker det tentakler, som fanger opp partikler av mat som flyter forbi i vannet.
Koraller lever i næringsfattig vann, og det er få godsaker som flyter forbi de fastsittende dyrene. I samliv med hver polypp lever det derfor en alge. Den befinner seg inni polyppen. Disse symbiontene, i dinoflagellat-slekten Symbiodinium, forsyner korallen med 90 prosent av energien den trenger. Til gjengjeld får den et tilsynelatende trygt oppholdssted. For bare 40 år siden trodde alle forskere at det var snakk om én eneste art av symbiont. Nå vet vi at det er snakk om store mengder arter, som alle har litt ulik biologi.
Når vannet blir varmere eller kaldere enn normalt, blir disse algene inne i polyppen giftige. Korallen foretar da en genistrek, ved å kaste ut algen. Det er disse algene som gir korallene farge, og gjennom å hive leieboeren på dør, blekes dyret. Miljødebatten har tolket dette som en katastrofe, men det er i virkeligheten det motsatte: en tilpasning for overlevelse. Det er en genistrek, utviklet gjennom millioner av år med evolusjon. Helt sentralt for å forstå hvorfor det er så gunstig, er erkjennelsen av eksistensen av utallige arter av Symbiodinium. Når den gamle algen er kastet ut, tar koralldyret inn en ny. Denne har andre miljøpreferanser, enten for varmere eller kaldere vann, høyere eller lavere saltholdighet, eller andre miljøparametre. Da er den ikke giftig. Det geniale er at korallen slipper å endre sin genetikk for å tilpasse seg nye miljøbetingelser. De plukker i stedet opp en annen alge som flyter forbi i vannmassene. De aller fleste ganger restitueres derfor korallen etter bleking. Men de kan også dø. Hvordan takler revene dette?
Det er her miljødebatten er på det styggeste. Forskere nevner nemlig svært sjeldent den gjenvekst som skjer etter korallbleking og død. La oss ta året 2016. Da døde enten 95%, 50% eller 30% av korallene på deler av GBR – avhengig av hvilken forsker eller overskrift man velger å forholde seg til. Forskerne så imidlertid bare på koraller på meget grunt vann, nemlig dem som lever mindre enn to meter under havflaten. Det utgjør kun en ørliten del av korallrevene, og er selvfølgelig den delen av revene som er sterkest påvirket. En nylig studieviste at koraller på dypere vann (ned til mer enn 40 meter) ble langt mindre bleket. Professor Peter Ridd ved James Cook University i Townsville i Australia anslår derfor at mindre enn 8% av revet døde. Det høres fremdeles vesentlig ut, men vi må da huske at det skjedde en 250% økning i korallene mellom 2011 og 2016, for hele den sørlige delen av GBR. Koraller regenerer raskt. Det nevnes ikke i den offentlige debatten. Miljøorganisasjonene vet det ikke.
Og så kommer kanskje det viktigste argumentet av dem alle, nemlig: korallbleking er ikke noe nytt. En ny artikkel i frontiers in Marine Science viser at korallbleking alltid har funnet sted, og ikke er noe vanligere i dag, enn tidligere. De beskriver korallbleking siden år 1575. Den aller første korallbleking ble forøvrig beskrevet for GBR allerede i 1930, av Charles Maurice Yonge (Yonge, CM (1930), Great Barrier Reef Expedition, 1929-29: Scientific Reports, British Museum).
Kolonien til venstre ble ikke bleket. De levde med en annen alge enn kolonien til høyre, som kastet ut algene.
Hos en koloni polypper er det slik at det alltid vil være noen få som velger andre symbionter. Denne vesle prosenten kan overleve episoder med alvorlig bleking, og så vokse raskt oppå de skjelettrestene som finnes. Bare på én eneste kvadratcentimeter med koraller finnes det omtrent én million symbionter, og i snitt dobler de seg hver syvende dag. Etter en alvorlig blekingsepisode kan det derfor oppstå en ny koloni koraller, med bedre tilpassede alger som dominante. Det vanlige er: i løpet av ti år reetableres de aller fleste koloniene av døde koraller.
Larvene til koralldyrene flyter omkring i vannmassene. Bare 25 prosent av dem har med seg den symbiontiske algen fra foreldrene. 75 prosent av dem etablerer seg med alge først når de slår seg ned, og begynner et liv på bunnen. Dette gir stor fleksibilitet med hensyn til tilpasning for endrede miljøbetingelser. Og det er viktig. Larvene kan drive svært langt med havstrømmene, og slå seg ned på grunt eller dypt vann. Som vi har sett er det store temperaturforskjeller mellom nord og sør på GBR, og mot ekvator er det enda varmere. Vanntemperaturen varierer også med dybden. Larvene må tilpasse seg disse variable forholdene. Det har de lært seg gjennom millioner av år.
Hvilke arter dør? For å forstå korallbeleking må vi også vite noe om hvilke arter som rammes. Det er først og fremst de som lever kort. Det vil si: steinkoraller (plate corals) og kronhjortgevirkoraller (staghorn corals). De virkelig
Staghorn coral (kronhjortgevirkorall).
massive og lenge-levende korallene, som likner store steinblokker eller kuler, blekes sjeldent. De legger ned store mengder kalsiumkarbonat i sine strukturer, og blir heller ikke ødelagt av bølgene fra sykloner. Stein- og kronhjortgevirkorallene holder det gående under prinsippet: lev raskt og dø ung! Mange av dem er vakre, men må betraktes som et slags ugress på revene. Den første store syklonen vil som regel ta rotta på dem. De er for skjøre til å tåle hard fysisk medfart.
Kulde har vært problemet Våre nålevende revdannende koraller utviklet seg i en tid da verden var omtrent 10 grader høyere enn i dag. Den gang var det palmer langs kysten av Antarktis. For 35 millioner år siden begynte istidene. Havnivået falt, og havet ble kjølt ned. For 18 000 år siden var siste istid på sitt kaldeste og mest intense. Havnivået var da minst 120 meter lavere, og ingen av de nåværende korallrevene fantes.
Da den siste istiden opphørte, ekspanderte korallrevene. For omtrent 10 000 år siden var det omtrent 2,1 grader varmere vann i koralltriangelet (5,7 millioner kvadratkilometer hav rundt Indonesia) enn i dag. Korall-livet blomstret. Senere ble det kaldere, og korallivet på kloden ble redusert. For rundt 1 000 år siden var det omtrent 0,65 grader C varmere i Stillehavet enn i dag, og korallene trivdes.
Mange årsaker til koralldød Klimadebatten preges av påstanden om at koraller blekes ved høyere temperaturer. Det er sant, men det samme skjer ved lave temperaturer. I tillegg drepes koraller av sykdommer, kraftig nedbør (endrer saltholdighet), stor stråling fra klar himmel, og i stor konkurranse med sjøgress.
Den grafiske framstillingen nedenfor er fra Osborne 2011, og viser fordelingen av korall-dødsårsaker på korallrevene:
A. planci er tornekronesjøstjerne.
Det store bildet er altså:
Bleking skyldes ikke alltid høyere temperaturer
Bleking er ikke ansvarlig for de fleste tap av koraller, men er snarere den minst viktige faktoren
Koraller kan raskt respondere på forstyrrelser, og erstatte ødelagte korallrevområder innen et tiår
Bleking, enten den fører til koralldød eller ikke, er en del av seleksjonsprosess som fører fram til bedre tilpassede bestander
Tornekronesjøstjernene På 1960-tallet ble det hevdet at GBR var truet av tornekronesjøstjerner (Acanthaster planci: COTS). De spiser koraller. Vi kan forstå det på samme måten som gresshopper på land, som kan gjøre rent bord i bondens kornavlinger. Langt senere ble det påstått, høyst sannsynlig feilaktig, at avrenning fra land førte næringsalter ut på revene, som førte til at larvene til disse sjøstjernene overlevde i større mengder. Langt ut fra land betyr imidlertid denne eutrofieringen svært lite. Senere har vi også lært at revene raskt kommer seg etter slike COTS-utbrudd. Dessuten har vi geologiske bevis for at disse sjøstjernene har befunnet seg på revene i årtusener. Like fullt; en rekke forskere har hoppet på ideen om at tornekronesjøstjernene er noe nytt.
Tornekronesjøstjerner er altså ikke noe nytt. De har vært der i årtusener. Korallbleking er ikke noe nytt. Det har vært der i uminnelige tider. Poenget er: Før 1960-tallet var det ingen tilstede for å rapportere det. Våre manglende historiske kunnskaper om arter, økosystemer og historisk variasjon, tolkes i våre grønne tider som: Det er mennesket og vår dårskap som brakte dem hit. Og de skal gjøre umåtlig stor skade. Denne måten å forstå verden på kan forstås på mange måter. For forskersamfunnet representerer disse påståtte miljøtruslene en nærmest ubegrenset finansieringskilde. Tusener av forskere lever av forestillingen om verdens kommende miljøundergang. Blant dem: korallrevenes død.
Havforsuring Jeg har tidligere skrevet om havforsuring, som et kolossalt overdrevet problem. Og nettopp havforsuring hevdes å være den andre store trusselen mot koraller. De bygges opp med kalsiumkarbonat, og enkelte forskere hevder kalsifiseringen (kalkdannelsen) vil reduseres i et mindre basisk hav. Det refereres ofte til en artikkel av De´ath et al, 2009. Akkurat som trær som produserer årringer, lager koraller tydelige årlige lag med kalsiumkarbonat. Tykkelsen og tettheten av disse lagene benyttes for å indikere kalkdanningsraten, hvilket også indikerer vekstraten. I artikkelen fra 2009 hevdet forfatterne at kalkdanningsraten var redusert etter 1990. Artikkelen er imidlertid belemret med svært alvorlige feil. Professor Peter Ridd et al. gikk igjennom dem i en artikkel i Marine Geology i 2013. Her viser de at det var instrumentfeil i målingen av korall-lagene. De ble målt til å være langt mindre enn de i virkeligheten var, og det gav falske bevis for en redusert vekstrate. Det andre problemet i artikkelen var knyttet til en alderseffekt. Den gikk ut på at prøvene var samlet under to forskjellige perioder, og med forskjellig fokus. De første prøvene ble innhentet på 1980-tallet, og omhandlet bare store og gamle individer. Ofte flere meter store. De andre prøvene ble ble samlet tidlig på 2000-tallet, og dreide seg bare om knøttsmå individer som var noen millimeter store. På dette grunnlag kunne de ikke trekke de konklusjonene de gjorde. Konklusjonen var helt gal. Ved å repetere undersøkelsen med prøver som kan sammenliknes, ble resultatet en økt vekstrate. Se figuren nedenfor.
Kalkdanningsrater (venstre) slik de ble presentert av De´ath et al (2009), og (høyre) korrigert for feil (Ridd et al 2013). De prikkete linjene angir usikkerhetsmarginene.
Piers Larcombe og Peter Ridd og har gått igjennom en rekke andre publikasjoner som hevder at det går dårlig med GBR, knyttet til eutrofiering, tornekronesjøstjerner og korallbleking. De finner feil og gale konklusjoner i alle. Blant annet undervurderer forfatterne betydningen av store sykloner. Se denne publikasjonen.
Tilpasset endring Korallrev må sees på som dynamiske systemer, som aldri er stabile. Her svikter nesten alle de alarmistiske aktørene i miljødebatten: Endring skal være unaturlig, menneskeskapt, og alltid skadelig. Et eksempel fra øya Tiahura i
Den grønne stiplede linjen representerer prosentvis dekke av sjøgress.
Fransk Polynesia kan illustrere poenget med naturlig variasjon. I en studie som strakk seg over 32 år gikk forskerne gjennom episoder med storm, tornekronesjøstjerne og korallbleking. Som illustrert i figuren fra Lamy 2016 førte et utbrudd av tornekronesjøstjerne (COTS) mellom 1979 og 1982 til at 80 prosent av korallene forsvant. I 1991 var det helt reetablert. I mellomtiden var det episoder av korallbleking (små grå piler), og i 1991 inntraff en alvorlig syklon. I år 2000 var koralldekket oppe i hele 50%, til tross for tre episoder av korallbleking. Etter år 2006 har koralldekket blitt redusert på ny, grunnet et nytt utbrudd av COTS, samt en ny syklon.
Perioden for å hente seg inn igjen etter alvorlige hendelser på Tiahura, er mellom 7 og 10 år. Mange andre studier forteller om samme rehabiliteringsperiode, men enkelte steder kan det ta fra 10 til 20 år. Ved El nino-episoden på Scott Reef på GBR i 1998 døde mellom 80 og 90 prosent av de levende korallene i de øverste tre metrene, og halvparten av slektene av koraller ble borte. Likevel erklærte forskerne: Innen 12 år var koralldekket, rekrutering, diversitet og samfunnsstruktur tilsvarende det vi så før korallblekingen.
Konklusjon Debatten om koraller og overlevelse har i stor grad vært preget av en australsk forsker med navn Ove Hoegh-Guldberg. Helt siden hans første Greenpeace-finansierte studie i 1999, har han promotert ideen om korallenes utdøing. Det har gitt ham kolossale medieoppslag. Hans gjennomslag i pressen er imidlertid noe som følger alle dommedagsprofeter. Hans tre sentrale poeng har vært: 1) Bleking er et bevis på at korallene er presset til sin ytterste grense, 2) Bleking vil tilta med global oppvarming, og 3) Korallene kan ikke tilpasse seg. Intet av dette stemmer med kunnskapene i moderne marinbiologi, slik det er beskrevet ovenfor. Korallbleking er rett og slett en genial overlevelsesstrategi, og korallrev restitueres etter relativt få år. Dessuten representerer blekingen ikke den viktigste trusselen mot koraller. Fleksibiliteten i korall-alge-samlivet er den aller viktigste faktoren som ligger bak den evolusjonære suksessen til denne bemerkelsesverdige dyregruppen.
A staggering 30,000 scientists have come forward confirming thatman-made climate change is a hoax perpetuated by the elite in order to make money.
One of the experts is weather channel founder, John Coleman, who warns that huge fortunes are being made by man-made climate change proponents such as Al Gore.
Natural News reports:
In a recent interview with Climate Depot, Coleman said:
“Al Gore may emerge from the shadows to declare victory in the ‘global warming’ debate if Hillary Clinton moves into the White House. Yes, if that happens and the new climate regulations become the law of the land, they will be next to impossible to overturn for four to eight years.”
Climate change proponents remain undeterred in their mission, ignoring numerous recent scientific findings indicating that there has been no warming trend at all for nearly two decades.
Al Gore’s dire predictions of the melting of polar ice on a massive scale have proved to be completely false.
In fact, in 2014 – a year that was touted as being “the hottest ever” in the Earth’s history – there were record amounts of ice reported in Antarctica, an increase in Arctic ice, and record snowfalls across the globe.
On top of those “inconvenient truths,” the White House’s assertion that 97 percent of scientists agree that global warming is real has been completely debunked.
Several independently-researched examinations of the literature used to support the “97 percent” statement found that the conclusions were cherry-picked and misleading.
More objective surveys have revealed that there is a far greater diversity of opinion among scientists than the global warming crowd would like for you to believe.
“A 2008 survey by two German scientists, Dennis Bray and Hans von Storch, found that a significant number of scientists were skeptical of the ability of existing global climate models to accurately predict global temperatures, precipitation, sea-level changes, or extreme weather events even over a decade; they were far more skeptical as the time horizon increased.”
Other mainstream news sources besides the National Review have also been courageous enough to speak out against the global warming propaganda – even the Wall Street Journal published an op-ed piece in 2015 challenging the Anthropogenic Global Warming (AGW) pseudoscience being promulgated by global warming proponents.
But hey, Al Gore and his cronies have also ignored that inconvenient truth, as well.
Many of those scientists who signed the petition were likely encouraged to speak out in favor of the truth after retired senior NASA atmospheric scientist John L. Casey revealed that solar cycles are largely responsible for warming periods on Earth – not human activity.
Al Gore and cronies continue getting richer from the global warming hoax
But the global warming crowd continues to push their agenda on the public while lining their pockets in the process.
If you’re still inclined to believe what Al Gore has to say about global warming, please consider the fact that since he embarked on his crusade, his wealth has grown from $2 million in 2001 to $100 million in 2016 – largely due to investments in fake “green tech” companies and the effective embezzlement of numerous grants and loans.
You might want to take all of this information into serious consideration before casting your vote in the November election.
Hvorfor havnet CO2 debatten hvor den er i dag i verdenspolitikken?
Ved jordens tilblivelse (4-5 milliarder år siden) besto atmosfæren av ca 80% eller 800 000 ppm CO2. Siden har nivået sunket jevnt og trutt til 250-450 ppm som vi har hatt de siste 10 000 år, etter siste istid. Dette er fakta.
For ca 600 – 700 millioner år siden inneholdt atmosfæren ca 20 ganger dagens nivå av CO2 (7500 p.p.m.). På denne tid var det ISTID på jorden.1000m til 3000m tykk is lå ned til Hamburg og New York.( Linder 2009)
For ca 550 millioner år siden var CO2 nivået ca 5000ppm og vi hadde tropisk klima her i Norge. (Engene og Tullberg 2007)
I bronse alderen var temperaturen i Norge ca 2,5 grader høyere enn i dag, og det vokste furuskog på Hardangervidda. På den tiden var det ikke mange som kjørte Cadillac, eller sagt på en annen måte, menneskelig aktivitet var ikke årsaken til denne perioden med høyere temperatur.
År 850-1300 oppsto en midlertidig varme periode og vikingene bosatte seg på Grønland. De dyrket korn, nærmere bestemt bygg, i en periode. År 1400-1500 ble det igjen kaldt.
Vær og temperatur varierer alltid, to dager, to år og to århundrer blir aldri like. Dette kan leses fra historien, derfor er det merkelig man plutselig de senere tiår fikk for seg at disse variasjoner er menneskeskapte. Temperaturen varierer både lokalt og globalt, lokale variasjoner skyldes endringer av vind og havstrømmer, de globale variasjoner styres først og fremst av solens varierende aktivitet, men kan også påvirkes av meget store vulkanutbrudd eller nedslag fra verdensrommet. Hvordan kan menneskers meget små utslipp av CO2 påvirke noe som helst? Vi frigjør nå cirka 37 Giga tonn CO2 pr år ved bruk av kull, olje og gass. Rett etter siste finanskrise 2009 var utslippene cirka 32 Giga tonn pr år. Denne CO2 mengden slippes ut i naturens buffersystem som inneholder cirka 300 000 Giga tonn CO2. Slipper vi ut dagens mengde i 100 år fremover vil vi øke CO2 mengden med cirka 1,3 %, totalt ubetydelig i alle sammenhenger.
Den siste million år har vi hatt 8 istider med 8 varme perioder innimellom. En istid varer ca 80-100 tusen år og varme periodene varer ca 10-15 tusen år. Det er nå ca 12 000 år siden siste istid, så i løpet av noen tusen år er nok en ny istid på vei.De store istidene styres av jordaksens vinkel. Den varierer mellom 22,1 og 24,5 grader. Vinkelen er nå 23,5 grader. En syklus tar ca 41 000 år.
Det har vært snakket mye om is smelting og stigende hav nivå. Hva er fakta? Isen på Sør polen “vokser”. Gjennomsnitts-temperaturen har sunket fra – 49,5 til -50,5 grader de siste 50 år. Roald Amundsens telt ligger nå 11m under overflaten. Isen på Grønland “vokser”. Et fly som nødlandet i 1942 på Grønnlands isen ble gravet ut på 90 tallet, det lå da 82 meter under isoverflaten. Isen hadde lagt på seg ca 1,6m pr år.
Når isbreer “vokser” kalver de mye. Når isbreer smelter trekker isbreen seg innover på land, og kalving opphører. Når is oppnår en tykkelse på 2-3 km blir trykket så stort at isen opptrer plastisk, og is trykkes ut på sidene, langs vannkanten, derfor kalver isbreene og store isfjell flyter ut på havet. Is kan aldri bli særlig tykkere enn 3 km, da er trykket så stort at is tyter ut langs kanten av isbreen. Jordens to store isbreer på Sydpolen og Grønland tilføres så mye nedbør at de er i balanse, noe de har vært i 100 000 vis av år, med visse tidsbegrensede variasjoner. Temperaturen varierer stort sett mellom -15 og -50 grader C. Is smelter når temperaturen er over 0 grader, grunnskolen hadde dette i pensum den gang skolen fortsatt var bra. I dag bedriver dessverre undervisningssystemet ren propaganda som understøtter FNs CO2 svindel, noe som svekker norsk økonomi.
“Skrekk filmene” som klima-mafiaen har sendt på Tv de siste år, med kalvende isfjell fra Grønland og Sydpolen, som sannhets bevis på at isen smelter er feil. Disse “skrekk-filmer” bekrefter bare at de er uvitende og mangler kunnskap. En hver med en smule tankegang bør forstå dynamikken i en isbre. Propaganda filmer som vi har fått se de siste år har samme metodikk og oppbygning som filmer benyttet på 1930 tallet, av en ikke ukjent krabat. Filmene ønsker å bygge på frykt hos uvitende seere som ikke får alle fakta på bordet. Og frykt er det FN og alle klimahysterikere ønsker å skape hos den jevne befolkning, da blir de lydige og mottakelige for høye avgifter på energi (CO2 er jo farlig).
Gjennomsnittlig isdekke rundt Nordpolen påvirkes av blant annet Stillehavsstrømmen PDO (Pacific Decadal Oscillation). Denne havstrøm veksler ca hvert 40-45 år. Den strømmer opp langs vestkysten av Alaska, og fører varmt vann inn i Nordpol bassenget. Denne havstrøm snudde igjen vinteren 2007-2008, noe som vil gi gradvis lavere vanntemperatur i Nordpolbassenget, som igjen gir et større gjennomsnittlig isdekke. Mer is gir større refleksjon av varme ut i verdensrommet, resultatet er kjøligere vær rundt Nordkalotten spesielt i vinterhalvåret frem til ca 2050, da havstrømmen PDO igjen snur. Her i Norge vil vi oppleve dette som noe lengre, kjøligere og derved mer snørike vintre frem mot 2050, noe liknende de vintre vi hadde på 1940-1950 og 1960 tallet. Da Amundsen seilte Nordvest passasjen i 1903-1906 møtte han mye is, hadde Amundsen ventet til 1932 kunne han ha seilt i nærmest isfritt farvann i de samme områder. Et eksempel fra USA: Vinteren 2010 frøs grønnsaker på friland i Midtvesten til langt ned i Mexico, og grønnsakprisene ble tre doblet. Sist dette skjedde var i 1952. Vinteren 2017-2018 er et eksempel på denne lengre og noe kjølige vinter vi vil oppleve mer av frem mot cirka 2050. Men husk, vær og temperatur er aldri likt noen dag eller år, været varierer alltid.
FN s klimapanel påstår at et høyere CO2 nivå vil gi en høyere temperatur på kloden. Øker CO2 nivået til 550 p.p.m. så er det snart ingen vei tilbake- vi vil havne i en oppadgående temperatur spiral. Hvordan kan dette skje? CO2 har svært liten effekt som klimagass. Vanndamp utgjør ca 97 % (+-1 %) av klimagass effekten som gjør det levelig på jorden. De andre gasser i atmosfæren har en ubetydelig effekt.
Hvordan kom vi da hit vi er i dag? Vi hadde et mye høyere CO2 nivå i tidligere tider. Hvis høye nivåer av CO2 gir høye temperaturer, så ville vi vel ikke ha eksistert? Jorden hadde istider da CO2 nivået var 20 ganger høyere enn i dag. I bronsealderen var CO2 nivået omtrent som i dag, og temperaturen var ca 2,5 grader høyere. Dette kan kun forklares ved varierende aktivitet på solen.
De små globale variasjoner i temperatur(mellom de store istider) styres av solens aktivitet. Høy solaktivitet gir mye elektromagnetisk stråling. Elektromagnetisk stråling fra solen blokkerer for kosmisk stråling fra verdensrommet. Mindre kosmisk stråling fra verdensrommet fører til dannelse av mindre aerosoler i atmosfæren. Mindre aerosoler i atmosfæren fører til dannelse av mindre gjennomsnittlig skydekke. Høy solaktivitet fører altså til at det dannes mindre skyer i atmosfæren, og vi får høyere temperatur her på jorden. Det motsatte skjer ved lav aktivitet på solen.
Hvor relevant og realistisk er såkalt klimaforskning når man erkjenner det er solens varierende aktivitet som styrer varierende temperatur på jorden? Pr dato er det umulig å forutsi solens varierende aktivitet, ergo er all såkalt klimaforskning som finansieres av verdens «grønne politikere» uten praktisk betydning og mening. «Klimaforskning» i dagens samfunn er en politisk aktivitet som brukes for å understøtte FNs CO2 svindel og nå politiske mål.
Temperaturen kan også påvirkes av uvanlige hendelser som store vulkan utbrudd og nedslag fra verdensrommet, noe som vil medføre at mye støv/partikler samles i høyere luftlag i atmosfæren. Støvlaget vil redusere innstråling fra solen med lavere temperatur og redusert fotosyntese som resultat. Man antar det var et stort nedslag fra verdensrommet som var årsaken til dinosaurenes endelikt på jorden, dette ga muligheter for pattedyr og senere oss mennesker. Det er foretatt beregninger som viser hvis India og Pakistan skulle havne i atomkrig, og de brukte hele sitt arsenal av atomvåpen, vil det påvirke klimaet i flere år. Store mengder støv vil bli fraktet opp i de høyere lag av atmosfæren, dette vil føre til mindre innstråling, lavere fotosyntese, lavere temperatur. Konsekvensen vil bli lavere matproduksjon, med det resultat at mange vil sulte. Et tilfelle av dette fenomen opplevde vi her i det Nord Atlantiske område når USA og Europa reduserte forbruket av kull med dårlig forbrenning. Det lå en «støvsky» over USA/Europa som ble gradvis borte de siste 100 år med det resultat at gjennomsnittstemperaturen i det Nord Atlantiske område har steget cirka 0,5 grader i samme tidsrom. Dette er faktisk den eneste virkelige effekt når mennesker bruker hydrokarboner, støv i de høyere luftlag hindrer innstråling fra solen og temperaturen synker noe så lenge støvskyen vedvarer.
CO2 innholdet i vann og luft fordeles i forhold 50 -1 ved 25 grader og normal trykk.( Henrys lov). Kaldere vann tar opp mer CO2, varmere vann slipper ut CO2.( sett en Cola i solen, den blir fort daff)
Havet inneholder altså 98 % av CO2 ved 25 grader, luften 2 %. De siste 100 år har sol aktiviteten ført til en temperatur økning i havet på 0,6 grader. Dette har ført til at havet har sluppet ut mer CO2 og vi har fått et stigende innhold av CO2 i luften. Når sol aktiviteten igjen fører til lavere temperatur vil havet ta opp mer CO2 og CO2 nivået i luften vil igjen synke. Det er temperaturen som styrer CO2 nivået, og ikke CO2 nivået som styrer temperaturen. Og temperaturen er styrt av solens aktivitet.
Havet (spiser) og bunnfeller CO2 uavbrutt og havets bufferevne er nærmest uendelig. I Jordklodens naturlige kretsløp finnes det i dag ca 299 000 giga tonn CO2. Denne CO2 mengden fordeler seg som følger. I atmosfæren ca 3000 giga tonn. I havet ca 150 000 giga tonn. Som karbonat på havbunnen ca 146 000 giga tonn. Fordelingen av CO2 mellom hav og luft er 50-1 ved 25 grader C. ( Henrys lov). Videre fordeler CO2 mengden i havet seg mellom oppløst i vannet og avsetninger som karbonat på havbunnen i forhold ca 1-1,( massefordelingsloven). Mennesker slipper nå i 2018 ut ca 37 giga tonn CO2 pr år, ca 0,0123 % av total mengde i kretsløpet. Før finanskrisen 2006-2007 lå utslippet på cirka 36 Giga tonn CO2, utslippet ble redusert noe etter finanskrisen (økonomien krympet) 2008 til cirka 32 gigatonn i 2010. Slipper vi ut dagens CO2 mengde i 100 år fremover blir det ca 3700 giga tonn. I naturen vil det bli fordelt som følger:
Cirka. 1. % i Atmosfæren.
Cirka. 50. % i Havet.
Cirka. 49. % Som karbonat på havbunnen.
Overstående fordeling skjer med det CO2 som naturen ikke lagrer som hydrokarboner. Hvor mye CO2 som lagres som hydrokarboner pr år i naturen er ikke tallfestet. Men ser en bort fra dette, vil 100 år med dagens CO2 utslipp føre til en økning av CO2 i luften på ca 1,3 % eller 4-5 ppm. Dette er totalt ubetydelig i alle sammenhenger.
Det tar noe tid for CO2 å blande seg i havet, og derfra til å bindes som karbonat. Derfor er CO2 nivået i luften på grunn av våre utslipp ca 20-25 p.p.m. høyere enn “naturlig” nivå. Hvis alle CO2 utslipp stanset i dag ville nivået stabilisere seg ca 20-25 p.p.m. under dagens nivå etter noe tid. Forutsatt at temperaturen i havet er konstant. ( Solaktiviteten bestemmer temperaturen). Ca 4 % av den til enhver tid CO2 mengde i luften stammer fra menneskers aktivitet. Dette måles via isotop målinger av C12 og C13. Ca 96 % stammer fra naturens CO2 omsetning.
Tar en utgangspunkt i fakta som viser at vi med dagens utslippsmengde på ca 37 giga tonn CO2 pr år vil føre til en økning av CO2 nivået på ca 1,3 % eller 4-5 p.p.m. etter 100 år. På grunn av naturens fortløpende lagring av hydrokarboner vil det riktige nivå være noe lavere. Hva er man egentlig redd for?
Det er anslått at all biomasse på land(dvs skoger etc) inneholder ca 2800 giga tonn CO2. På grunn av dårlig politikk fra FN/EU (og våre egne politikere)de siste 40 år opplever verden en rask nedhugging av planetens urskoger. Cirka 6-8 Giga tonn CO2 frigjøres hvert år grunnet nedhugging av regnskog/urskog. En hovedårsak til nedhugging av skog i senere år er vestens bruk av biodrivstoff, noe som båndlegger enorme landområder fra matproduksjon. Cirka 40 % av mais dyrket i USA går til etanolproduksjon (biodrivstoff), dette hever prisen på mais i verden, det blir mer lønnsomt å hugge ned skog og dyrke mat. FNs dårlige politikk i u-land påfører verden i våre dager en enorm befolkningseksplosjon i Afrika og Asia. En sulten man kan selvfølgelig ikke leve av trær, derfor rydder han skogen og dyrker mat. Dagens FN politikk i Afrika vil føre til at Afrikas skoger er borte for en stor del om 50-70 år. Naturen er heldigvis «smartere» enn våre åndssvake politikere, cirka 70 % av naturens CO2 omsetning foregår i havet, derfor vil en reduksjon av jordens skoger ikke lage store problemer. De to alvorligeste konsekvenser ved bruk av biodrivstoff er økt nedhugging av regnskog som reduserer artsmangfoldet og dyrere mat til verdens fattige. Slike «bagateller» er tydeligvis uten betydning for dumme, naive vestlige politikere som leker grønn politikk. En uvesentlig konsekvens ved bruk av biodrivstoff er økt forbruk av energi i verden og derved et økt utslipp av CO2. (Det hele er tragikomisk når en vet motivet til våre naive grønne politikere er lavere utslipp av CO2).
Hvordan kan det ha seg, at en gal konklusjon, nemlig at menneskers forbruk av hydrokarboner vil føre til global oppvarming, er blitt en “offisiell sannhet”? Dagens forbruk av hydrokarboner vil øke CO2 nivået i luften med 4-5 p.p.m. etter 100 år. DETTE ER HELT UTEN BETYDNING.
HVORDAN kunne CO2 og global oppvarming bli et av moderne tids største politiske tema? Hva er agendaen og dynamikken bak denne utvikling- og hvem står bak? Rundt 1980 var vel mesteparten av kampen for arbeiderenes rettigheter vunnet. Når en kan få 100 % lønn uten å arbeide, ja da er det ikke så mye mer å hente på den fronten. Etter hvert kom miljøkampen opp som en stadig viktigere sak i det politiske miljø. FNs CO2 svindel gjorde det plutselig mulig å vekke til live frykten for katastrofe, dette ga ny glød i mange valgkamper. Erik Solheim (SV) uttalte på 1980 tallet hvor mye havet ville stige frem til år 2000, noe som var feil. Som «hundre» andre løgner fremført av særlig venstresiden (etter hvert alle globalister) for å skremme den jevne innbygger til å godta høye avgifter på energi.
Det finnes et stort byråkrati og politisk miljø som gjennom FN ønsker å styre og kontrollere verden. Særlig her i det super byråkratiske Europa. Avgifter på CO2 er drømmen for disse byråkrater. Ved å få folk til å tro at CO2 er farlig for verden, gjorde man en” god gjerning” samtidig som byråkratene ville få tilgang til en utømmelig finansierings kilde. Dette ville gjort det mulig å” byråkratisere” i mange ti- år. Den største trussel mot det moderne velferdssamfunn er skrivebords folk og byråkrater. De produserer ingen verdier, tvert imot, de senker verdiskapningen mens de spiser av lasset.
Videre, mange i verdens industriland har sett muligheter til å tjene penger på frykten for katastrofe. Den letteste måten å bli rik på er å få bevilgninger fra politikere som ønsker å vinne valg, de betaler gjerne dobbel pris for hva som helst som kan gi dem seier.
Til slutt, forskere som har snakket sannheten om CO2 fra 90 tallet har ikke fått bevilgninger. De som har hjulpet Solheim & co å vinne valg har fått millioner.
1 giga tonn = 1 milliard tonn. = 1 000 000 000 000 Kg.
Konklusjon.
Karbondioksid – CO2 er ikke giftig eller skadelig for miljøet. Den er livets gass, som inngår i fotosyntesen og all plante- og algevekst på kloden. Restproduktet fra fotosyntesen er oksygen som igjen er nødvendig for de fleste levende organismer på jorden. Økninger av CO2 i luften har nærmest ingen virkning på global oppvarming, men derimot stor virkning på økt plantevekst.
Dagens nivå på ca 390ppm CO2 gjør det mulig å produsere mat til verdens befolkning. Nivået på ca 280 p.p.m. som vi hadde for 200 år siden ville gitt oss 10-20 % lavere avlinger i jord- bruket.CO2 vil bli et verdifullt råstoff for produksjon av for, drivstoff og byggematerialer i løpet av noen tiår. Hvis noen skulle lykkes med å lagre store mengder CO2 i undergrunnen (til store kostnader), vil det bli sett på som en forbrytelse om noen år.
Når sannheten om CO2 bløffen blir forstått og akseptert i det politiske miljøet må vi forvente alle CO2 relaterte avgifter i det norske samfunn fjernes omgående. Dyr energi gjør samfunn fattige, billig energi gjør samfunn rike. Den grunnleggende forskjell mellom livet i steinalderen og dagens moderne samfunn er prisen på energi. Når politikere avgiftsbelegger energi svekkes samfunnets verdiskapningsevne. Verden vil aldri mangle energi, husk, solen bestråler jorden med cirka 13 000 ganger mer energi enn vi bruker pr år. Vi har påvist hydrokarboner tilsvarende mer enn 13 billioner fat olje, vi har brukt cirka 1,5 billioner fat siden 1860. I tillegg finnes enorme mengder energi i form av metanhydrater på havbunnen som ikke er særlig kartlagt pr dato.
I isende kulde og tungt snøfall kom yppersteprest Al Gore til fjorårets klimatoppmøte i Polen for å snakke om «helvete på jord» hvis menneskeheten ikke gjør nøyaktig som han sier. Til tross for at samtlige av hans dommedagsvisjoner har vist seg 100% feil gjennom to tiår, undertegnet likevel 200 land avtalen, mens menighets-media som Aftenposten og NRK roper halleluja, for nå blir verden reddet igjen. Men klimatoppmøtet handler ikke om CO2-kutt eller redde verden. Det handler om fordelingen av en astronomisk pengestrøm fra vestlige til østlige land, som underminerer vestlig velferd uten å gi skattebetalerne noe som helst i retur. Dette ormebolet krever litt leselyst å klare opp i, men hold ut: Det står om dine skattepenger.
Hverken CO2-kutt eller temperaturøkning på 30 år. Gigantisk økning i pengestrømmen
Samtlige media omtaler disse årlige klima-toppmøtene som konferanser hvor verdens land kommer sammen og bestemmer hvilke kutt som skal gjøres i CO2-utslipp. Hvis det var sant, ville forhandlingene dreid seg om kun en ting: Hvilke land som skal kutte fossil energiproduksjon, og hvor mye de skal kutte. Dette er det eneste tiltaket som faktisk vil kuttet våre utslipp av den grønne plantenæringen CO2 – for utslippene henger lineært sammen med mengden fossil energi vi forbrenner: Kutter vi produksjonen av fossil energi med 20%, kutter vi også utslippene av CO2 med 20%. Enkel matte. Men det er ett problem:
Ingen land i verden vil kutte sin produksjon av kull, olje og gass. Årsaken er tosidig: For det første er fossil energiproduksjon en gullgruve som holder mange land flytende – ikke minst den norske velferdsstaten. For det andre vil 20% kutt i fossil energiproduksjon øke energiprisene dramatisk. (Det er jo nettopp slik OPEC regulerer oljeprisen.) Og hvis oljeprisen går opp, går alle andre priser opp, fordi all produksjon og distribusjon forbruker energi – ikke minst når det kommer til matvarer. Og når matvareprisene går opp, så rammer det verdens fattigfolk direkte. Wham!
Dette er grunnen til at CO2-utslippene har økt hvert år gjennom hele klimahysteriet: Utslippene henger samen med den økende bruken av fossil energi, som henger sammen med vare- og matvareproduksjon, som henger sammen med populasjonsveksten på jorden: Flere folk, mer mat, mer energibruk. Det er ikke rakettforskning. Fossilkutt med påfølgende «klimakutt» vil være helt ødeleggende for jordens fattige befolkning. Derfor handler ikke klimatoppmøtet om fossilkutt. I stedet handler det om en alternativ liksomløsning: Pengefordeling og triksing med tall.
Vestens «klimagjeld» er på 100 milliarder! Dollar!! I året!!!
Siden produksjonskutt på fossil energi er umulig, har klimahysteriet alltid handlet om «plan B»: Skape andre energikilder som kan ta over for fossil energi. (Uten at klimapolitikerne noengang vurderer å konsultere med ingeniører om dette faktisk er teknisk mulig) Planen er å stimulere energihungrige land til å «investere» i solkraft og vindmøller, pluss å fange/lagre CO2 som slippes ut fra kraftverk, industriprosesser og transport. Denne «løsningen» er ikke klekket ut av ingeniører, men av politikere og grønne aktivister som kan absolutt ingenting om teknologi, og resultatet er derfor en økonomisk katastrofe. Vindmøller virker ikke, og senker ikke CO2-utslippene – men milde Moses så dyrt det er: Billioner av kroner er sløst bort på en helt ny subsidie-basert industri, uten å oppnå et eneste gram kutt i globale utslipp på 30 år, samt å destabilisere energi leveransene. (Som før vindmøllene fungerte prikkfritt) Stikk den.
Klimatoppmøtene er altså et teater. Det er menighetsmøter som kun handler om kollekt og fordeling av penger: 2/3 av alle landene som deltok i Katowice var der for å fiske til seg mest mulig av pengefossen fra Vesten, som ukritiske og klimafrelste politikere øser ut. FNs egeninteresse er å melke noen av disse pengene til sitt eget korrupte system. Og finansielle aktører er med på møtet i håp om å få organisere pengeflyttingen, og ta klekkelig betalt for det. Billioner av dollar frem mot 2100 er nemlig verd å kjempe for, og klimagjelden må betales! Fattige land som Kina må få kompensasjon fra Vesten! Atte…hæ? Kina??
Klimagjeld? Hvilken klimagjeld?
Jeg skjønner du er forvirret, men heng med så skal jeg forklare historiens største svindel for deg: Siden man ikke kan kutte CO2 gjennom fossilkutt, må man late som om det finnes andre løsninger, noe som teknologisk sett (og beviselig gjennom Tysklands forsøk) er løgn: Man bare håper teknologien vil oppstå og fungere på kommando, og klimafinansiering skal sørge for at dette skjer.
Klimafinansieringen er rett og slett en straffeskatt for befolkningen i Vesten, basert på den fikse ideen at vi har ødelagt jordens klima helt siden den industrielle revolusjonen. Ideen om denne moderne arvesynden uten ende, startet med politisk enighet om følgende falsum: Siden vi har forurenset kloden med CO2-utslipp, må vi betale for U-landenes teknologiske klimatiltak. Denne fiktive gjelden er egentlig uendelig, og det er jo praktisk for de «fattige» landene land som mottar pengedrysset – blant dem er altså den søkkrike industrigiganten Kina.
Bare det å akseptere at grønne plantenæringen CO2 er en miljøfarlig forurensning, krever en høy grad av ukritisk dumskap – men å gå med på å utbetale 100 milliarder USD årlig frem til år 2100 for å bekjempe en fiktiv krise, samtidig som man angriper egen arbeiderklasse som må betale for galskapen, mens man i tillegg undergraver sin egen industris konkurranseevne med sprø klimaavgifter og tiltak, krever en helt spesiell kombinasjon av politisk idioti.
Denne idiotien er basert på en inderlig selvgodhet blant eliten, som har satt seg et fiktivt høyere mål om å redde verden – et mål som normalt er forbeholdt barnehager og blonde skjønnhetsdronninger, ikke voksne realpolitikere. Vestlige politikeres suverene hensynsløshet mot egne land og borgere, kombinert med den tanketomme mangelen på skepsis og kritisk sans, er rett og slett motbydelig – og de har slett ikke tenkt å stoppe eller tenke seg om uansett hva resultatene måtte vise. Men det har fått et problem: Pengemangel!
Trump ødela alt!
FNs «Green Climate Fund» (GCF) ble opprettet i 2010, og skulle bli selve flaggskipet for global, klimapolitikk basert på pur science fiction. På FNs klimamøte i Paris i 2015 lovte vesten 100 milliarder dollar årlig (altså 800 milliarder kroner!) til mottakerland i fortrinnsvis Asia, Afrika og Sør-Amerika så de kunne bli like gullegode og grønne. Dette syns kyniske kinesiske, afrikanske og sør-amerikanske politikere var en glimrende idé. Borgerne i Vesten som må betale pengene ble aldri spurt av sine politikere, men føkk dem liksom – eliten har som sagt høyere mål.
USA skulle betale halvparten av denne astronomiske årlige avlaten, men så kom Donald Trump og trakk USA ut av hele sludderet. De skulle ta halvparten av denne årlige regningen, og dermed falt bånn ut av bøtta. Det medførte full kaos på GCFs siste styremøte, noen måneder før klimamøtet i Katowice, ikke minst fordi USA fortsatte i styret og har medbestemmelse over de pengene USA allerede har betalt inn. De skal brukes fornuftig krever USA – men ingenting er fornuftig når det kommer til klimahysteriet, så det kravet er nesten umulig å innfri. Dessuten har ingen egentlig oversikt.
Det komplette, inkompetente kaos, men du verden så godt betale jobber
Dermed endte det med at direktøren gikk sin vei, og styret var ute av stand til å godkjenne prosjekter for 8 mrd. kroner, en historie som «nøytrale» media som Aftenposten og NRK naturligvis ikke har informert deg om – det ville jo fordre en viss journalistisk integritet. Bistandsaktuelt tok imidlertid opp saken og kalte situasjonen «giftig», «dypt bekymringsfullt» og «veldig vanskelig og skuffende», og det er kanskje ikke så rart siden bistandsindustrien nå er nær sammenflettet med klimaindustrien, og begge lever av andres penger. De er slett ikke er vant til at pengestrømmen strammes inn. Uhørt!
Fondet har skapt store forventninger om utbetalinger som det ikke er dekning for, de klarer heller ikke stoppe dem. Millioner forsvinner naturligvis i et bunnløst byråkrati, og ingen kan si hvor mange av de 76 angivelige «prosjektene» som virkelig er under implementering. Derfor har de håpefulle mottakerne i øst (som mottar klimapengene og investerer dem i kullkraftverk så fort de klarer) for lengst gått sure.
Fatima Arkins intervju med styremedlem Zaheer Fakir i GCF er talende: Styret har vedtatt en portefølje uten økonomisk dekning, og har opptrådt som om de har 80 mrd. kroner på bok, men Trump, (mannen som kan ett og annet om lønnsomhet og denslags trivia) har sørget for at det ikke vil skje. Dermed er det pengekrise i klimaets hellige haller, og da skjønner du kanskje hvorfor Erna Solberg er så ivrig etter å gi bort pengene dine til dette pengesluket?
Jepp, vi må ikke bare «innfri våre forpliktelser», men jammen må vi innfri USA sine også, så Erna-Stjerna sikker seg en god jobb i FN. Norge har allerede bidratt med 400 millioner kroner til fondet, og har gitt tilsagn om nye 1,6 milliarder – helt uavhengig av at tallene nå viser det hele er et gigantisk luftslott. Eller svindel som vi kaller det på rotnorsk. Resultatene fra Tyskland er krystallklare: Det finnes ikke noe «grønt skifte». Det er fiksjon.
Kina krever ingen kontroll med pengene, og ingen krav om effekt
Selv om USA har tatt til vettet, har ikke europeiske ledere gjort det, og de betaler inn sine milliarder – så det likevel er rikelig med velgernes skattepenger å «fordele» for GCF fortsatt. (Euroland har jo så mye skattepenger til overs, at de importerer sosialklienter i millioner fra muslimske land for å bli kvitt verdiene.) Landene som mottar disse astronomiske klima-beløpene gjennom «kvotehandel» og andre kamuflasjemetoder, forlanger å få bruke pengene helt fritt.
Du leste riktig: Kinas delegasjon var helt kompromissløs på dette punktet. De forlanger at vestlige land skal betale den årlige klimagjelden sin, samtidig som de forlanger fritak for klimakutt, basert på at Kina er et fattig utviklingsland. (Sic!) Denne absurde statusen gjør at industrigiganten Kina, som er verdens største kilde til CO2-utslipp, bygger kullkraftverk fortere enn du klarer å betale for dem, og det skjer mens vestlige politikere har kullsviertro på at de holder på å redde verden gjennom å kutte globale CO2-utslipp. Jepp, det er så kokkeliko at man må lese Aftenposten og se på NRK for å ikke oppdage det, men galskapen stopper ikke der heller:
FN krever mer og mer av vestlige land, for noen må jo betale
Folk i U-land er gjerne ganske «streetwise» gjennom livets harde skole, særlig når de står overfor idioter som gir bort gratis penger helt uten forpliktelser. Derfor vil U-landene vil ha minst mulig rapportering av utslipp og fremgang, og det er flere grunner til det: En ting er at de har få klimabyråkrater som styrer med sånt tøv. En annen ting er at de vil heller heller bruke ressursene på eksisterende utfordringer som nytt jetfly til presidenten, shoppingturer til skatteparadiser, og nye våpen de kan bruke mot minoriteter og dissidenter – mye viktigere enn å sløse dem bort på Al Gores dommedagsfantasier. Men først og fremst ønsker de å skjule at mottakerlandene ikke akter å løfte en finger for å «redde kloden», til grenseløs irritasjon for de klimareligiøse kreftene fra vestlige land, som igjen forsøker å skjule slike vonde fakta.
FN har tillatt denne løgnbaserte enveiskjøringa i år etter år, men noen må jo betale for gildet, så det det finnes en verdensdel som ikke slipper unna kravene: Europa. FN ønsker mer omfattende rapportering fra vestlige land om hvordan planene for overføring av de $100 milliardene årlig skrider frem. (Eller $50 mrd, eller whatever man kan melke ut av Vesten) Samtidig har klimapolitikk blitt Vestens sikreste vei til rikdom, ære og berømmelse for politikere, byråkrater og spekulanter, så hvorfor stoppe nå?
Taperne er befolkningen og særlig arbeiderklassen, som jo betaler for svindelen i form av høyere skatter, økte priser, økonomisk stillstand, resesjon og lavere levestandard. Derfor tar franske patrioter på seg gule vester, og viser at nå har de fått nok. See? Men klarer de å kontrollere det oppdemmede raseriet mot globalistene som sitter der og gafler kake? Se det vil historien vise. Jeg grøsser litt over hva som kan skje: Idiotpolitikk har en tendens til å skape voldelige revolusjoner, og det må unngås. Men eliten vil bare fortsette i samme spor, akkurat som i 1789, eller Romania i 1989.
Norge rammes ekstra hardt av klimahysteriet, og Erna elsker det
En ting man må huske på rundt klimadebatten, er at Norge var verdens reneste energiland med utmerket infrastruktur fra før. Det var ingenting å fikse! Vi trenger ikke en komplett ny kraftforsyning basert på ustabile vindmøller, siden vi allerede har en kraftforsyning som fungerer utmerket. OK? Norge har alltid vært basert på vannkraft, og derfor har vi heller ikke skylden for noe som helst av verdens (eventuelle) klimaproblemer, forårsaket av harmløs plantenæring. Vårt «Grønne Skifte» skjedde for 100 år siden. Vi burde vært premiert og hyllet av hele verden, men nei. Det er her vi passerer koko-land, og entrer Klimasurrealismeland: For riktignok slipper ikke kraftindustrien vår ut CO2, men vi har bøttevis av noe annet som norske politikere elsker å slippe ut endeløst av: Penger. Ubegripeligmye penger!
Siden Norge er et vestlig land, har stupide norske politikere gått med på premisset at vi også defineres som et forurensende land. Og siden vi dermed er et av disse onde, skitne landene som har ødelagt Gaia, må vi betale avlat. Derfor har MdG-Erna forpliktet oss til klimakutt, akkurat som alle andre land. «Norge må bidra» som statsministeren sier konstant. Klimaforhandlingene tar imidlertid ikke hensyn til hvem som forurenser mest og minst – de tar bare hensyn til hvem som har mest og minst penger, og hvem som er idioter nok til å gi dem bort.
Nesten umulig å kutte CO2-utslipp i rene, miljøvennlige Norge
Det er ekstra vrient å kutte CO2 i Norge, siden vi ikke har noen kullkraftverk eller gasskraftverk å stenge. Derfor må vi gjøre kuttene andre steder. Og det er nesten umulig, for vi har bare tre sektorer hvor vi slipper ut bitte-bittelitt CO2 i forhold til store land med fossil kraftforsyning: Transportsektoren. Industrisektoren. Og Oljesektoren.
«Løsningen» er derfor at vi må elektrifisere alle oljeplattformene til vanvittig kostnad og energitap. Gassen de brukte i plattform-gasskraftverket kan dermed sendes til Tyskland, og blir brent i gasskraftverk der i stedet – så det fungerer jo ikke. Vi kan også fange CO2 fra industriprosesser og stappe det ned i bakken, noe Stoltenbergs famøse «månelanding» til 7 milliarder beviste at heller ikke det fungerer. Og vi kan bytte ut alle bilene og lastebilene med batteriversjoner, fulle av ressurser gravet ut av barneslaver fra Vestens tidligere kolonier. Men de må jo produseres og går delvis på kullkraft, så det fungerer heller ikke. Dritsmart.
Alt dette «miljø»-sludderet vil tredoble strømregningen, og koste norske husholdninger hundrevis av milliarder, kanskje billioner på lang sikt. Den minimale CO2-kutteffekten vi kanskje oppnår, vil oppheves av bare ettnytt kullkraftverk, ett sted i verden – og Kina planlegger flere hundre nye kullkraftverk. Polen bygger også kullkraftverk. Over 1500 er under planlegging i verden.
Hele «planen» er derfor bare idioti fra ende til annen. En tvangstanke. Spill for galleriet. En gigantisk svindel. Et ran av Vestens befolkning og våre barns fremtid, i bytte for absolutt ingenting. Klimahysteriet er ikke den nye oljen. Den er i praksis et nytt bistandssystem by proxy – parallelt med den kyniske bistandsindustrien som allerede eksisterer.
Det begynner å butte for klimahysteriet..
Det er ingen hemmelighet at stadig flere land ønsker å ta i bruk Trump-metoden for å unnslippe denne klima-straffeskatten basert på fiktiv skyld – ikke minst fordi politikere begynner å bli skremt av reaksjonene blant velgerne. Klimaskattene som må til for å holde Frankrikes egne klimatiltak i live, har allerede utløst voldsomme protester i Frankrike, og de sprer seg.
Det «Grønne Skiftet» er i realiteten et skifte av grønne sedler. Det er en politisk ideologi basert på Grønn Planøkonomi for å «omfordele verdier»…bedre kjent som god gammeldags marxisme, bare med grønne faner. Ikke rart dumme, vestlige politikere ikke kjente igjen fienden. Men de gjorde Øst-Europa. De vil ikke være med på dette sinnssyke sludderet, men tar gjerne imot penger for det. Bevares –hvem vil ikke ha gratis penger?
Samtidig nekter selve naturen å samarbeide med klimamodellene. Det blir tiltagende vanskeligere å skjule at klimamodellene til skandaliserte IPCC slett ikke følger observert utvikling, og bakom synger solforskere som langsomt begynner å bli hørt. Ekte vitenskap holder rett og slett på å ta livet av klimaindustriens misbruk av vitenskapen.
Alt dette innebærer at klimaindustrien begynner å få dårlig tid, og derfor blir det stadig viktigere for eliten og politikere å sementere regler og avtaler, så de kan slå ut med hendene å si «vi må oppfylle våre internasjonale avtaler». Derfor blir klimatoppmøtene stadig viktigere. Regelboka er pisken til vestlige byråkrater og politikere som skal omforme de uforpliktende nasjonale tiltakene i Paris-avtalen, til noe mer forpliktende. Den smarte mafiaen som styrer Kina kommer aldri til å gi fra seg pengene sine, men barna som styrer Europa er ikke like smarte, og Europa har endeløst med penger…til det er melket tomt.
En religiøs avlatshandel i bytte for ingenting
Hele svindelen blir nøyaktig som avlatshandelen i middelalderen: «Hvis du bare gjør som vi sier og betaler det vi forlanger, vil Gaia belønne deg, og du få et grønt paradis i retur…kanskje. Alle kritikere er kjettere som er fritt vilt for hetsing og hat». Siden jeg også er romanforfatter (ny krimroman i februar – kjøp, kjøp) minner det meg om en viktig læresetning for oss som også skriver fiction: «The main difference between fact and fiction, is that fiction have to make sense».
Klimaindustrien er virkelig , og kan dermed slippe unna med å «make absolutely no sense at all». Og uansett hvordan dette ender har klimahysterikerne alltid en vei ut: Siden det hverken blir varmere, villere og samtlige av de spådde klimakatastrofene har fullstendig uteblitt i 30 år, kan de bare kaste kortene og si «Vi vant! Det virket! Alt er som før, og vi har reddet jorden og klimaet! Hurra for oss!»
Filler‘n, der ga jeg dem en god idé som de ikke-tenkende tenketankene deres aldri har tenkt på. De gir neppe Document.no en krone i betaling for den ideen, så det er fint om du abonnerer med 200,- i måneden. Det koster å skrive sannheten om vår surrealistiske samtid.
Start 2019 med å støtte Document
Et fast månedlig beløp gjør at vi kan planlegge utvidelser og vekst. Og hvis du foretrekker impulsive enkeltbeløp, så overraskes vi gjerne : )
Fra klimatoppmøtet i Katowice i Polen, fra venstre leder av Irans delegasjon, Majid Shafiepour Motlagh, i midten leder av Kinas delegasjon Xie Zhenhua, og til høyre COP24-president Michal Kurtyka. Foto: Caper Pempel/Reuters/Scanpix
Også ved dette årsskiftet vil makthaverne fôre folk med politisk korrekt preik om den globale oppvarmingen og forførende påstander om at verden går en dyster fremtid i møte om folk og land ikke gjør som de skravlende elitene vil ha oss til.
Det er ikke første gang i menneskehetens historie at folk blir forført av eliter med underliggende dagsorden. Makthavere har også tidligere lokket med forestillinger om tusenårsriker og evig folkelykke. Det har alltid gått galt og endt i katastrofer.
De skvaldrende samfunnsklasser forkynner sitt politiske evangelium med nyreligiøs intensitet. Selv Den norske kirke later til å legge større vekt på den nye og politisk korrekte tro enn det 2 000 år gamle utgangspunktet fra Kirkens grunnlegger.
Bispemøtets preses hadde julaften en julebetraktning i avisen Vårt Land. Den handlet i svært beskjeden grad om jul og Jesus, men desto mer om klima. Biskopen i Nidaros fikk samme dag på trykk en tekst i Adresseavisen, som i sin helhet handlet om klima. Jesus-barnet var helt fraværende. Da Sør-Hålogaland fikk ny biskop for tre år siden, intervjuet Avisa Nordland de fem kandidatene. Alle snakket om klima og oljeutvinning – ingen om Kirkens oppdrag: Å forkynne evangeliet om Jesus Kristus. Nå for tiden er det andre evangelier som later til være i skuddet i Den norske kirke.
Hele det offentlige ordskiftet i Norge preges av hysterisk tilbedelse av tidens klimaguder. Det politiske miljøet, opinionsformidlere og ensrettede massemedier har gitt seg hen til forestillingen om at klimaendringer er menneskers skyld. Skolebarn blir hjernevasket til korrekt klimatro for å passe inn i makthavernes verdensbilde.
Da Eirik Raude dro fra Jæren til Grønland for 1 000 år siden, var øya i vest så grønn og frodig at den fikk navnet Grønland. I vår tid har isen overtatt. Før i tiden var Hardangervidda skogbevokst og det ble i østlandske dalfører dyrket korn langt nærmere fjellet enn i dag. For 20 000 år siden var hele Nord-Europa dekket av is. Når den senere ble borte, skyldes det ikke at det ble startet kullfyrte kraftverk eller at folk kjørte rundt i bensindrevne biler. Temperaturen ble høyere som følge av Solens sterkere bestråling.
Av de såkalte klimagassene som omgir kloden utgjør karbondioksid (CO2) rundt 1 prosent. 96 prosent består av vanndamp. Laboratorietester viser at CO2 og forgasset vann har samme varmebevarende effekt. Bare 4 prosent av CO2-utslippene er en følge av menneskelig aktivitet. Resten besørger naturen ganske av seg selv.
Men likevel er det de fire prosentene som er problemet! Det er pussig at politikere som ikke en gang klarer å få jernbanen i rute nå tror de kan bli herre over vær og vind.
Klimaevangelistene fører verden i feil retning. Det er sult, sykdom og fravær av menneskerettigheter som er utfordringen, ikke væromslag som solen skaper. I mange land brukes evangeliet fra skravlende klimaprofeter til å forsure tilværelsen for folk. Det er ikke uten grunn at fattigfolk i Frankrike ikler seg gule vester og tyr til gatene. I Norge brukes klimaevangeliet aktivt for å overføre en større del av samfunnets driftskostnader fra de best beslåtte til folk med svakere evne til å bære skatte- og avgiftsbyrdene. Det er det som ligger i begrepet «Det grønne skiftet».
Klima er blitt den nye religionen, men vi setter vårt håp til at folk etter hvert ser at den forkynnes av mennesker som i Skriften omtales som falske profeter.
«Vi går nå inn i en miniistid, og det er ingen vei utenom. De neste 20 år vil det bli stadig kaldere, og jetstrømmen blir sterkere», sier den verdenskjente britiske astrofysikeren Piers Corbyn i en video lagt ut på Youtube i april. Ta deg tid til å se denne videoen. Den er meget informativ.
Corbyn, forøvrig bror av Labour-lederen Jeremy Corbyn, mener bl.a. det vil bli større temperaturvariasjoner, mer snø om vinteren, seinere vår, dårligere sommere og kortere høst med dårligere avlinger.
«CO2 har ingen, jeg gjentar ingen, innvirkning på klimaet. Den teorien er feil fra ende til annen. Det er sola som styrer havtemperaturen, og havtemperaturen styrer klimaet. Bunnlinja er at sola styrer klimaet, først og fremst via havet,» sier han. «Det som skjer nettopp NÅ er starten på en miniistid. Det begynte rundt 2013. Det startet sakte, men har begynt å akselerere.»
Fugledrepere?
Det beste vi kan gjøre nå, er å be politikerne slutte å tro på tøys. Be dem kutte ut alle dumme tiltak som disse fugledrepende vindfarmene som skal redde verden, men som bare gir dyr strøm, framholder Corbyn.
Endringer i havnivået er et komplekst samspill mellom vannmassenes og havrommenes volum. Platetektonikk styrer havnivåendringer over det lengste tidsperspektivet.
Johan Petter Nystuen er professor emeritus ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo. Foto: Ronny Setså
De små samfunnene som lever på vulkanske øyer i Stillehavet trues på mange fronter. Én av dem er vannmasser som flommer inn over lavtliggende strøk.
Et stigende havnivå – blir det sagt – driver folk som lever langs kysten fra hjemmene sine. I media omtales de som klimaflyktninger, og global oppvarming er den mye omtalte årsaken.
Men skyldes endringene kun et skiftende klima, slik vi ofte blir forespeilet?
Når vi diskuterer havnivåendringer må vi skille mellom absolutte (reelle) og relative(tilsynelatende) endringer. Det er de absolutte endringene som blir rapportert i media, mens det er de relative endringene som blir observert på et gitt sted, enten det er på en øy i Stillehavet eller innerst i en norsk fjord.
– Det globale havnivået har til alle tider forandret seg, og det er mange faktorer som spiller inn, fremholder Johan Petter Nystuen, professor emeritus ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo.
Resultat av platetektonikk
Den faktoren som virker over det lengste tidsperspektivet er tektonoeustasi (eustasi = globale havnivåendringer), altså endringer som skyldes vertikale bevegelser og horisontale forflytninger av kontinentene, som igjen skyldes platetektonikk.
– Platetektonikk innebærer havbunnsspredning. I perioder med rask havbunnsspredning vil verden oppleve havnivåstigning, og i perioder med sakte spredning, vil havnivået kunne synke, forklarer Nystuen.
Havbunnsspredning foregår ved midthavsryggene. Der vil det til enhver tid genereres nye havbunnsplater ved at varm magma trenger opp til havbunnen og presser tilstøtende plater fra hverandre.
Dette nye materialet er varmt og har lav tetthet. Dermed vil ung havbunnsskorpe ligge høyere relativt til eldre havbunnsskorpe som er kaldere og har høyere tetthet. Havet blir således dypere jo lengre bort man kommer fra midthavsryggene.
– I perioder med høye spredningshastigheter og stor tilførsel av ny havbunnsskorpe vil volumet i verdenshavene reduseres, og dette fører igjen til at havvann, gitt at vannmengden er konstant, vil flomme inn over kontinentene (transgresjon).
– I perioder med lave spredningshastigheter vil store deler av havbunnsskorpen i stedet avkjøles og synke inn. Dermed øker volumet i verdenshavene, og vannstanden synker (regresjon).
Absolutte havnivåendringer er altså i stor grad påvirket av platetektonikk.
– Mange øybeboere som i dag av media omtales som klimaflyktninger kan kanskje like korrekt omtales som platetektoniske flyktninger, smiler Johan Petter Nystuen.
Figuren viser det globale havnivået basert på to ulike analyser de siste 540 millioner år. I begge tilfeller ser vi at havnivået gjennom historien har vært i endring, og til de fleste tider ligget høyere enn det gjør i dag. Illustrasjon: Robert A. Rohde / Wikimedia Commons
Globale eksempler
– Slike endringer har skjedd flere ganger opp gjennom Jordas historie. Da superkontinentene Rodinia og Pangea ble splittet opp i henholdsvis sen prekambrium og trias, førte økte spredningshastigheter – opptil 20 centimeter per år – (Atlanterhavet i dag sprer seg ca. 2 cm per år) til at mange av kontinentene opplevde transgresjon, forteller den pensjonerte professoren.
Også lokale platetektoniske hendelser kan til en viss grad påvirke det absolutte havnivået. Eksempler er kystnære kontinentblokker som siger ned i havet i ekstensjonssoner, eller nytt land som stiger opp av havet der kontinentplater kolliderer.